HISTORIE Den 3. juni 1843 holdt dansken Carl Ploug en tale i Kalmar der han manet til nordisk enighet. Carl Ploug (29. oktober 1813 – 27. oktober 1894) var dikter, politiker og redaktør for den danske avisen Fædrelandet. Hans sang «Vaj højt, vaj stolt og frit vort flag» ble meget populær under andre verdenskrig. Han var en drivkraft innen skandinavismen, en bevegelse som ville forene de nordiske landene i en stat eller et statsforbund.
Om man slår opp ordet «skandinavisme» i et støvete gammelt dansk leksikon fra tiden før internett, kan man lese at det var svenskene som var litt tilbakeholdne i dette spørsmålet. Det står at «forståelsen i Sverige var mindre». I våre dager er situasjonen dog anderledes, og Sverige er en stor pådriver for nordisk enighet. Andre leksikon nevner at det var storpolitiske interesser i sør og i øst som alltid forsøkte å så splid for å se til at Norden aldri ble forent under ett styre.
Man kan utvilsomt hente en del inspirasjon hos svunne tiders skandinavister. Men gjennom å anvende ordet skandinavisme kan man gi inntrykket at Motstandsbevegelsen utelukker andre nordiske land som Finland og Island, og det er ikke vår bevegelses hensikt.
Vi bør dog minnes og høyakte de skandinaviske idealistene fra svunne tider. De var den virkelige opposisjonen mot det politiske motsetningsforholdet som alt for lenge har fått forurense et gammelt og nært slektskap mellom de nordiske folkene.
I 1829 var den danske skalden Adam Oehlenschläger invitert som hedersgjest i Lunds domkirke. Den svenske skalden Esaias Tegnér plasserte en laurbærkrans på Oehlenschlägers hode og utnevnte han til Nordens dikterkonge og samtidig med henvisning til Nordens enighet, utbrøt Tegnér:
Splittelsens tid er forbi!
Og det er nettopp hva den er! Lenge nok har de nordiske bevegelsene kjempet fra hvert sitt hold for hvert sitt eget område, vel vitende om at det aldri kan lykkes – å på egenhånd ta makten og holde den i ét ensomt nordisk land.
Her kan en av de store skandinavistene inspirere. I sin tale i Kalmar den 3. juni 1843 sa dansken Carl Ploug:
Så vil vi ikke kunne hævde vores fælles nationalitet mod fremmedes indtrængen. Så vil vi engang blive et bytte for fremmede erobrere. Det er fornemmelig denne frygt for den nordiske nationalitets undergang, som er levende hos os danske og ansporer os til at slutte os til Eder hellere i dag end i morgen… Dog også i måtte være blinde for Eders stilling, dersom i ikke så, at den samme fare, som truer os danske, den truer også Eder selv.
Trusselen mot den nordiske rasen og kulturen er i dag den samme i alle de nordiske landene og derfor slutter vi oss sammen.
Heller i dag enn i morgen!
