HISTORIE Den 23. august 1981 startet den sørafrikanske hæren «Operasjon Protea». Det var en ambisiøs operasjon hvor flere militære enheter ble koordinert i et angrep omtrent 80 km inne på Angolas territorium.
Målet var å slå til mot Sovjet-støttede geriljabevegelser som kom ut fra Angola når de reiste på tokt og utførte terrorattentater på den andre siden av grensen. Sør for Angola ligger det som i dag er landet Namibia. På denne tiden ble landet kalt for Sørvest-Afrika og hadde vært administrert av Sør-Afrika siden 1915 da de under første verdenskrig overtok styret i den tidligere tyske kolonien.
Bakgrunn
Datidens Folkeforbundet (senere FN – De forente nasjoner) hadde i 1919 godkjent Sør-Afrikas administrasjon av området, men på 60-tallet økte det internasjonale trykket for å frata Sør-Afrika mandatet og FN endret stilling i spørsmålet. Med internasjonal støtte både økonomisk og militært kunne også geriljabevegelser grunnlegges med det eksplisitte formålet å kjempe for et selvstendig Sørvest-Afrika. Disse geriljabevegelsene reiste ut fra nabolandet Angola hvor de kunne ha baser på relativt trygg jord.
Sovjetunionen var den fremste bidragsyteren i form av militærutrustning og militære rådgivere som trente geriljaen på Angolas side av grensen. Men også Cuba hadde en betydelig styrke i Angola for å støtte det styrende marxistiske partiet MPLA og deres militære gren FAPLA (Forças Armadas Populares de Libertação de Angola).
Ellers var SWAPO (South-West Africa People’s Organisations) innflytelsesrik i den sørvestafrikanske geriljabevegelsen. Navnet er noe misvisende da de nesten kun representerte Owambo-folket, som var den største etniske gruppen i Sørvest-Afrika. SWAPO og FAPLA hadde et veldig nært samarbeid da de i prinsipp delte logistikk-organisasjon og SWAPO hadde tidligere flyttet sine baser stadig nærmere FAPLAs for å få beskyttelse mot sørafrikanske gjengjeldelsesangrep og flytokt. Situasjonen ved Angolas grense var veldig nær en regelrett lavintensitetskrig.
Angrepet
«Operasjon Protea» hadde som mål å ødelegge sovjetprodusert radar og luftforsvarsutrustning samt å nøytralisere trusselen fra troppoppbygningen som skjedde på Angolas side av grensen med hjelp av utenlandsk krigsmateriell. Målet var et SWAPO-hovedkvarter og treningssenter ved Xangongo og et logistikksenter ved Ongiva.
Angrepet var godt planlagt etter måneder med forberedelser og rekognosering. Det omfattet en kombinasjon av fly og mobile bakketropper som hovedsakelig forflyttet seg med terrengkjøretøy. Det var en vanskelig oppgave da de sto ovenfor et stort nummer av regelrette militære forband utrustet med stridsvogner, artilleri og luftvern – dessuten på fremmed jord hvor fienden hadde befestede posisjoner. For det sørafrikanske militæret var det ikke uvanlig å angripe geriljaens T34-stridsvogner med bare lettpansrede terrengkjøretøy (for eksempel Eland Mk9), noe som også skjedde under denne operasjonen.
Sørafrikanerne klarte å overraske de angolske troppene ved å raskt ta seg inn dypt bak grensen og manøvrere rundt deres hovedforsvarslinje. Det var hovedsakelig en taktisk seier ved at de utnyttet et godt rekognoseringsgrunnlag i kombinasjon med sine egne styrkers mobilitet. Men som Sør-Afrikas soldater vitnet om fra kampene så hadde de også fordel av bedre moral, da opprørstroppene raskt gav opp og flyktet når de ble utsatt for konsentrerte angrep. Det endelige resultatet har offisielt blitt regnet til over 1 000 døde fra SWAPO og FAPLA mens de sørafrikanske tapene bare var 10 døde og 58 sårede.
Politiske konsekvenser
«Operasjon Protea» var dels en stor militær suksess da de militære målene ble nådd og SWAPOs muligheter for å operere sør for grensen ble redusert for en lang tid fremover. Samtidig var det en propagandamessig suksess på grunn av hva som ble funnet da opprørsbasene ble inntatt. Ved Xangongo klarte de å innta de russiske «rådgivernes» hovedkvarter mer eller mindre intakt.
Der var det ikke bare kart og strategidokumenter på russisk som hadde blitt forlatt, men de hadde også forlatt flere russiske kvinner og barn da de flyktet. Men det fremgikk veldig tydelig at det var russisk personell som ledet og organiserte geriljaoperasjonene mens de svarte kun utgjorde fotsoldatene i det som ble kalt for deres frihetskamp.
I USA var de selvfølgelig vel vitende om situasjonen. Det er verdt å nevne at de lenge nektet å innføre sanksjoner mot Sør-Afrika. Det var ikke før den kalde krigen begynte å gå mot slutten og de ikke lenger hadde nytte av sin tidligere allierte i kampen mot kommunismen at USA vendte dem ryggen. Da begynte jødisk media i vest å på alvor skape opinion mot apartheidsystemet og økonomiske sanksjoner kom like etter.
I tillegg til klare bevis på hvor stor direkte innblanding Sovjetunionen faktisk hadde i konflikten kom de gjennom «Operasjon Protea» også over omtrent 4 000 tonn sovjetisk krigsmateriell i form av kjøretøyer, stridsvogner, våpen, luftvern osv. Selv om Sovjetunionen sto for en klar majoritet av det utenlandske materiellet som forsørget geriljabevegelsen var ikke alt merket med hammeren og sigden.
Graham Gillmore fra Pathfinderkompaniet noterer i sin beskrivelse av dagen: «Tinned food donated to the terrorists from various charities in Sweden and Norway was found and made a very pleasant evening meal.» – Pathfinder Company, The Philistines (2010).
Det ble altså funnet svenske og norske hjelpsendinger midt blant det sovjetiske krigsmateriellet. Sverige og Norge var på denne tiden veldig aktive med å støtte forskjellige afrikanske «frihetsbevegelser», både politisk og militært. Disse bevegelsene, som den nå for tiden mer kjente ANC var en del av, ble på denne tiden sett på som terroristbevegelser da de brukte terrortaktikk mot sivilbefolkningen. Dette inkluderte da som i dagens afrikanske konflikter massevoldtekter, utryddelse av hele byer og bortføring av barn for å trene dem til soldater.
At den enes terrorist er den andres frihetskjemper er et velkjent faktum, men mange nordmenn har fortsatt i dag veldig dårlig kunnskap om akkurat hva slags «frihetskjempere» som vår bistand går til. Den 23. august gir oss et innblikk i et stykke afrikansk militærhistorie som ikke mange kjenner til, men datoen minner oss også på at verdenspolitikken er et skittent spill og at politikerne som har vært prinsippfaste og sett til det beste for vanlige folk er få oppgjennom historien.
Postvesenet i Liberia, Gambia og Sierra Leone gav i 2011 ut frimerker for å hylle 12 jøder som arbeidet for å styrte det hvite regimet i Sør-Afrika. På et av frimerkene står det at jøder var overrepresentert med 2 500 prosent i kampen mot apartheid sammenliknet med den hvite befolkningen i landet. «Dette frimerket ble utgitt for å bekrefte de ekstraordinære oppofringene som jødene har gjort for sine afrikanske brødres frihet».
Etter det hvite styrets fall har Sør-Afrika blitt forvandlet til et av verdens mest kriminelt belastede land, hvor en hvit farmer blir myrdet hver femte dag.
