HISTORIE Den 17. august 1987 dør Rudolf Hess i Spandau-fengselet i Berlin. Ifølge den offisielle historien begikk han selvmord.
Rudolf Hess var i over 20 år den eneste fangen i Spandau-fengselet i Berlin, et fengsel som ble bygget for å huse 600 fanger. Han hadde blitt ført dit den 18. juli 1947 etter å ha blitt dømt til livsvarig fengsel i Nürnbergprosessen for «forbrytelse mot freden».
Rudolf Hess tilbragte 40 år i Spandau-fengselet, frem til sin død den 17. august 1987. Etter at Baldur von Schirach og Albert Speer ble sluppet fri i oktober 1966 var han den eneste gjenværende fangen og måtte være det frem til sin død 21 år senere.
Forholdene i fengselet var harde. I 1952 ble de lettet på da fangene fikk få 30 minutter besøk én gang i måneden og skrive ett brev i uka på maks 1 300 ord. På 70-tallet, da Hess var den eneste fangen, ble reglene lettet på litt til. Besøkstiden økte til én time i måneden og han fikk ta imot fire bøker hver måned. Men brevene, besøkene og bøkene var sterkt sensurert.
Rudolf Hess fikk aldri fortelle noen om sin tid i Det tredje riket eller britisk fangenskap. Han fikk heller ikke skrive noen memoarer. Hans dagbøker ble beslaglagt hver eneste dag og ødelagt. Han hadde strengt forbud mot å kommunisere med noen om hendelsene mellom 1933 til 1945. Han fikk heller ikke prate om Nürnbergprosessen. Hvert besøk ble nøye overvåket av representanter fra Sovjetunionen, USA, Storbritannia og Frankrike. All fysisk kontakt med besøkende var forbudt.
Hess fikk ta imot dagsaviser, men artikler ble klippet ut av avisene hvis de omhandlet emner han ikke fikk lese eller høre om. Hans advokat fikk bare treffe ham seks ganger iløpet av 20 år. Selv advokaten hadde forbud mot å prate med ham om krigen, om Nürnbergprosessen eller om forsøk på å få ham løslatt.
Hvorfor Hess var pålagt slik streng sensur gjennom alle årene i fangenskap er ikke kjent, men det er nærliggende å tro at den offisielle historien om hans reise til Storbritannia og hendelsene som utspilte seg der ikke stemmer overens med virkeligheten og at det finnes en interesse fra seiersmaktenes side at det skal forbli slik. I Storbritannia er alle dokumenter som omhandler Hess’ flyvning og fangenskap hemmeligstemplet frem til 2017.
Rudolf Hess’ sønn, Wolf Rüdiger Hess, påsto at Hess hadde med seg et generøst fredsforslag som kunne ha stoppet andre verdenskrig i sin begynnelse og dermed hadde kunne forhindret verdenshistoriens hittil mest ødeleggende krig.
I 1985 startet Sovjetunionens leder Michail Gorbatjov å innføre politiske reformer som innebar mer frihet og et mer åpent samfunn. I sammenheng med dette virket det også at Sovjetunionens innstilling til Rudolf Hess endret seg. Våren 1987 begynte medier i vest å rapportere at Sovjetunionen kunne tenke seg å slippe Hess fri.
I vest hadde USA, Storbritannia og Frankrike i mange år hevdet at de kunne tenke seg å løslate Hess, men at Sovjetunionen nektet å gå med på det. I juli 1987 så det ut som om Hess’ løslatelse var nær.
En måned senere, den 17. august 1987, ble det rapportert i nyhetene om at Rudolf Hess hadde omkommet. Like etter kom opplysninger om at den 93 år gamle Hess hadde begått selvmord ved at han hengte seg.
Ifølge den offisielle versjonen hadde Hess befunnet seg i et lite «sommerhus» i fengselets luftegård og der hengt seg med en elektrisk ledning. Hess’ sønn var en av dem som satt spørsmålstegn til denne versjonen.
Hess ble alltid eskortert av en vakt. Dagen det påstås han begikk selvmord var vakten en amerikansk soldat med navn Anthony Jordan. Han skal ha gått bort ute av syne og kommet tilbake en liten stund senere og da oppdaget Hess liggende på gulvet. Det var imidlertid et vitne til hendelsen som beskrev hva han så den dagen. Hans navn er Abdallah Melaouhi, en tunisier som i fem år arbeidet som Hess’ sykepleier.
Melaouhi forteller at han kom inn i «sommerhuset» like etter og fikk inntrykk av at det så ut som det hadde vært en brytekamp; møbler var veltet overende og det var veldig rotete. Melaouhi kjente igjen den amerikanske vakten Jordan, men til stede var det også to personer i amerikansk uniform som han aldri hadde sett tidligere. Melaouhi forteller også at Jordan virket nervøs og svettet mens de to andre virket rolige. Han forteller videre at han ikke så noen ledning i nærheten av Hess’ kropp.
«I de fem årene som jeg daglig tok hånd om Hess fikk jeg en klar oppfattelse av hans fysiske evner. Jeg anser ikke, med tanke på hans fysiske tilstand, at det skulle ha vært mulig for Hess å begå selvmord ved å henge seg selv, slik som de allierte maktene kunngjorde. Som jeg ser det, er det klart at han møtte døden gjennom kvelning […]»
Hess ble transportert til et britisk militærsykehus i Berlin hvor han ble erklært død. En britisk patolog, dr. Malcolm Cameron, gjennomførte en obduksjon den 19. august. Ifølge Cameron hadde Hess dødd av mangel på oksygen gjennom henging.
Ifølge en avtale mellom Hess’ slektninger og de allierte som ble inngått i 1982 skulle Hess’ levninger, når han døde, overleveres til familien med vilkår at han skulle begraves i stillhet i familiegraven. Familien tok imidlertid liket til det kriminaltekniske instituttet i München for en uavhengig obduksjon av professor Wolfgang Spann. Professor Spann konstaterte at det var vanskelig å komme til korrekt konklusjon ettersom han manglet detaljert informasjon om steder hvor Hess fikk sine skader, men kan kom likevel til en annen konklusjon enn den britiske obduksjonen og kritiserte den. Spann mente at skadene ikke var forenlige med en typisk henging, men snarere med kvelning.
Den 19. august påsto de allierte myndighetene at de hadde funnet et selvmordsbrev fra Hess. Familien fikk brevet først en måned etter, da det først skal ha blitt undersøkt og fastslått som autentisk av britiske kriminalteknikere.
Wolf Rüdiger Hess forkastet dog selvmordsbrevet som en forfalskning. Hess’ melding manglet dato, og ifølge hans sønn hadde han alltid vært meget nøye med å angi dato når han skrev noe. Meldingen var skrevet på baksiden av at brev fra familien som hadde blitt sendt til Hess den 20. juli 1987, men det manglet fengselets stempel som ellers ble stemplet på alle brev før Hess fikk dem, noe som kan indikere at Hess aldri fikk brevet. Hess’ sønn mente at innholdet i selvmordsbrevet gir inntrykk av å ha blitt skrevet 20 år tidligere, ettersom innholdet var av en slik karakter at det bare refererte til personer og hendelser som var aktuelle da. Han hadde for eksempel ikke brukt signaturen «deres eldste» på 20 år, men hadde gjort det da han var alvorlig syk og trodde han var døden nær i 1969.
Wolf Rüdiger Hess mente at det var meget anmerkningsverdig at britene skulle spille en så betydelig rolle rundt Hess’ død. Han oppsummerte det slik:
* De to mennene som tunisieren Melaouhi så i amerikanske uniformer, som sannsynligvis var Hess’ drapsmenn, var fra et britisk SAS-regiment.
*Dødsfallet ble fastslått på det britiske militærsykehuset hvor min far ble kjørt i ambulanse.
*Dødserklæringen ble signert kun av britisk militærpersonell.
*Obduksjonen ble gjennomført av en britisk patolog.
*Den britiske fengselsdirektøren Antony Le Tissier overvåket den raske destruksjonen av alle bevis, som den elektriske ledningen, vannslangen osv.
*Tjenestemennene ved Special Investigation Branch (SIB) som undersøkte dødsfallet var alle britiske statsborgere og under ledelse av en britisk major.
*Det påståtte selvmordsbrevet ble funnet to dager senere i Hess’ jakkelomme av en britisk offiser og ble undersøkt på et britisk laboratorium.
*Allan Green, sjef for den britiske påtalemyndigheten, stoppet en utreding av min fars død som hadde blitt startet av Scotland Yard. De hadde startet en «fullstendig drapsetterforskning» etter at tjenestemenn hadde funnet så mange motsetninger.
I The Life and Death of My Father, Rudolf Hess skriver Wolf Rüdiger Hess følgende:
«Samme regjering, som forsøkte å gjøre ham til syndebukk for deres egne forbrytelser, og som i et halvt århundre forsøkte å skjule sannheten om Hess-affæren, tok til slutt til mord for å tyste ham. Min fars mord var ikke bare en forbrytelse mot en gammel og skrøpelig mann, men også en forbrytelse mot den historiske sannheten. Det var den logisk siste handlingen i en offisiell britisk konspirasjon som begynte i 1941, ved begynnelsen av Hess-affæren.»
Og til slutt:
«Jeg er overbevist om at historien og rettferdigheten vil frikjenne min far. Hans mot til å risikere sitt liv for fred, den lange urettferdigheten han led og hans martyrdom vil aldri glemmes. Han vil få rettferdighet og hans siste ord i Nürnbergprosessen ‘Jeg angrer ingenting!’ skal stå for evig.»
I ettertid har dokumenter som bekrefter at Rudolf Hess ble myrdet blitt offentliggjort gjennom «Freedom of Information Act». Les mer om dette HER.
