HISTORIE Den 9. mars 1202 døde Kong Sverre (Sigurdsson). Han ble født i Norge i 1151, men vokste fra femårsalderen opp på Færøyene. Kong Sverre ville etterhvert komme til å bli kjent som kongen som skal ha «talt Roma midt imot».
Oppvekst og prestelære
Sverre Sigurdsson ble født i 1151 i Bergen. Sverres mor, Gunnhild var gift med Unas, en kammaker fra Færøyene. Ved femårsalderen flyttet familien til Færøyene og Sverre fikk sin oppvekst hos Unas sin bror Roe, som var biskop der. Biskop Roe skal senere ha satt Sverre i prestelære, hvorpå han senere ble ordinert.
Visjoner om storhet
Sverre skal ifølge sagaen, ha hatt flere drømmer som han tolket som tegn på at hans skjebne var forutbestemt for storhet. I tillegg ble Sverre i 1175 fortalt av sin mor, at han var sønn av kong Sigurd Monn. Sverre utviklet langt større aspirasjoner i livet enn en kirkelig karriere, og han reiste til Norge året etter for å forfølge sine drømmer.
Opprør i anmarsj
Da Sverre i 1176 ankom Norge var landet preget av borgerkrig. Han oppdaget tidlig at det ikke fantes noe godt grunnlag for å danne en opprørsstyrke for å kapre tronen. Fortvilet reiste han til Östergötland i Sverige hvor han møtte en lokal leder ved navn Birger Brosa. Sverre fortalte Birger om sine planer om å hevde sin rett til tronen i Norge, men Birger var ikke spesielt villig til å støtte Sverre, da han allerede gav støtte til en annen gruppe – birkebeinerne.
Birkebeinerne var på den tiden en gruppe fredløse opprørere som hadde søkt tilflukt i skogen. Deres ledende menn kom fra Trøndelag, men de hadde slått seg til i skogen ved grensen mellom Norge og Sverige. I Magnus Erlingssons historie (ifra Heimskringla) sies det om birkebeinerne at de var «harde og våpendjerve menn, men veldig voldsomme, og de for veldig hensynsløst og rasende frem, siden de mente de hadde styrke nok». Om deres kampevne sies det at «de hadde også noen slag, hvor store hærer stilte seg opp og de seiret i alle».
Sverre tok selv kontakt med birkebeinerne og møtte de i Värmland. Birkebeinerne stod selv uten en høvding etter at Øystein Møyla falt i slaget på Re. 26 år gammel ble Sverre akseptert som høvding og kongsemne for birkebeinerne og han viste seg etterhvert å være en taktisk dyktig hærfører og ble etter kort tid hyllet som konge på Øreting – sommeren 1177. Som leder for motstanden mot den daværende kongen ble han et samlende punkt for de opposisjonelle blant folket.
En kamp om tronen
Det skulle dog ta mange år før Sverre kunne sikre kongemakten. De første årene ble Sverre og Birkebeinerne sett på som bråkmakere og svært få hadde noen som helst tro på at de ville seire. Deres motstandere var kong Magnus Erlingsson og hans far Erling Skakke som begge hadde kirkens støtte.
Under slaget på Kalvskinnet i Trondheim i 1179 seiret Sverre over Magnus Erlingsson, og hans far Erling Skakke falt i strid. Seieren ble et vendepunkt for Sverre og birkebeinernes kamp. Flere år og mange strider senere så falt til slutt kong Magnus og 2000 av hans menn under slaget ved Fimreite 15. juni 1184, dette takket være Sverres taktiske metoder.
I opposisjon til kirken
Slaget ved Fimreite skapte dog ikke noen fred i Norge, da kirken hadde stått bak Magnus og nå ble Sverres fiende. Biskop Nikolas Arneson og hans menn, baglerne, støttet av kirken, reiste seg opp imot kong Sverre. Baglerne bestod i stor del av norsk aristokrati og presteskap og ble grunnlagt av biskopen i Skåne (da tilhørende Danmark) for å bekjempe kong Sverre. Kong Sverre stod selv i opposisjon til det gamle kirkelige maktapparatet og ønsket et mer nasjonalt styresett hvor kongen stod over kirken. Dette førte til borgerkrig i Norge. Det er denne situasjon som gav opphav til «Sverres Tale mot biskopene», en skrift som hevder kongens makt over kirken. Meget viktig i denne konflikten var også den såkalte jus patronatus (patronatsretten). I Sverres saga står det:
Det var gammel lov og sedvane at kongen og bøndene måtte bygge kirke på gården sin på egen kostnad, om de ville, og da skulle de selv styre over kirken og ansette prest; men erkebispen la styresmakten sin på enhver kirke med det samme den var innviet, og på alle som han gav lov å holde messe i. Kongen krevde lov og rett i dette; men erkebiskopen bød av.
Kong Sverre sørget senere for å oppheve mange av de rettighetene som Erling Skakke hadde gitt kirken. Erkebiskop Øystein Erlendsson som hadde vært alliert med den da avdøde Erling måtte forlate landet på grunn av de økende konfliktene. I 1188 ble Eirik Ivarsson utpekt til ny erkebiskop og etterfølger til Øystein. Eirik nektet dog å anerkjenne Sverre som konge og forlot landet i 1190.
Kronet til konge
Sverre lot seg krone til norsk konge i Bergen i 1194, og det var fra Bergen kong Sverre utøvde sitt kongestyre. På samme tid som Sverre ble kronet til konge, lyste Eirik, med pave Innocens IIIs støtte, kongen i bann.
Biskop Nikolas og erkebiskop Eirik fortsatte sin kamp mot Kong Sverre og dannet det kirkelige partiet, baglerne. Baglerne kjempet mot Kong Sverre og birkebeinerne, men på Strindfjorden i 1198 vant kong Sverre et viktig slag og drev restene av baglerne på flukt. Baglerne beleiret så Slottsfjellet i Tønsberg og overgav seg først etter 20 uker.
Kong Sverres strid mot paven, kirken og baglerne varte frem til hans død den 9. mars 1202. Fire år senere eskorterte birkebeinerne den toårige arvingen til den norske tronen, Håkon Håkonsson (barnebarnet til Kong Sverre), ifra Østerdalen til Trondheim. Denne skituren på 5,4 mil i svært vanskelig terreng har gitt opphav til Birkebeinerrennet som siden 1932 er en årlig skikonkurranse på linje med Vasaloppet i Sverige.
