De alliertes okkupasjon av Island – og folkets motstand

HISTORIE Den 7. juli 1941 ankommer også amerikanske tropper Island. Allierte soldater fra flere land vil fra denne dagen intensivere overgrepene mot den islandske sivilbefolkningen – men også møte motstand.

Den 10. mai hadde Storbritannia invadert det nøytrale Island, som da fortsatt tilhørte Danmark, og stasjonert 25 000 soldater der. Den islandske regjeringen protesterte forgjeves mot det uprovoserte overfallet av en suveren nasjon, men ble til slutt «overtalt» av britiske løfter om lukrative handelskontrakter.

Tvertimot ble britenes okkupasjon et hinder for islandsk handel. Storbritannia kontrollerte Islands eksport og forbød islendingene å eksportere fisk, fiskeolje og annet til land som samarbeidet med Tyskland eller grenset til Østersjøen eller Nordsjøen – inkludert Danmark og Sverige. De skaffet seg også vetorett over den islandske importen. Utover dette kom risikoen for ytterligere angrep, fra for eksempel Tyskland, ettersom Storbritannia var krigførende. Britene var ganske enkelt ikke velkomne på Island.

Dette kombinert med en krigsutvikling der Storbritannia nå trengte troppene sine andre steder førte til at situasjonen til slutt ble uholdbar. Den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt kom da med forslaget om at USA skulle okkupere Island og at britiske tropper skulle trekkes ut. Det sies at den britiske statsministeren Winston Churchill skal ha aksepterte tilbudet «øyeblikkelig» ettersom han ville ha USA med i krigen. På denne tiden var opinionen i USA fortsatt mot krigen, og angrepet på Pearl Harbor hadde enda ikke skjedd. Den amerikanske okkupasjonen av Island skjedde altså på en tid da USA ikke var krigførende. Roosevelt hevdet ovenfor den amerikanske kongressen at okkupasjonen var nødvendig for å forebygge krig, i tilfelle Tyskland skulle okkupere Island.

Den 7. juli 1941 okkuperer USA Island, hvor de til slutt kom til å stasjonere 40 000 soldater, hvilket på denne tiden var flere enn hele den mannlige voksne befolkningen på Island. Dessuten kom soldater fra Storbritannia, Canada, New Zealand og Australia, som skulle reise fra øya først på sommeren 1942 (men også på dette tidspunktet var mange av dem igjen). Den islandske regjeringen hadde til slutt gått med på den amerikanske okkupasjonen ettersom Roosevelt hadde lovet dem å trekke ut alle militære tropper etter krigens slutt, samt å jobbe for Islands selvstendighet. En bidragende grunn til at man på islandsk side aksepterte dette «forsvaret av Island» kan også ha vært for at USA var «nøytralt».

Hva som ofte ikke kommer frem i historiebøkene – som sjelden nevner de alliertes okkupasjon av Island overhodet – er de allierte soldatenes forhold til den islandske sivilbefolkningen. En av de som har studert dette emnet er professor Bertrand M. Roehner som i sin studie Relations Between Allied Forces And The Population Of Iceland har gransket kilder fra det amerikanske militærarkivet, rettsdokumenter fra Island, nyhetsartikler og annet. I Roehners rapport fremstilles et alt annet enn smigrende bilde av hvordan den islandske sivilbefolkningen ble behandlet under de alliertes okkupasjon, noe som helt og holdent har blitt fortiet av massemedia.

Overgrep mot sivilbefolkningen

I kapittel 5 av studien lister Roehner sammenstøt mellom allierte soldater og islendinger og anslår disse til 25 per måned. I studien fremkommer det at det flere ganger i uken skjedde overgrep mot islandske sivile. Dette kunne handle om overfall, dødstrusler, voldtektsforsøk, voldtekter og mord. Av studien fremkommer også flere ran mot drosjesjåfører, trakassering av kafégjester, skudd og steinkasting mot biler eller busser, og at flere islendinger ble påkjørt og døde i «bilulykker». Roehner har publisert en lang liste, utfra hvilke vi publiserer et utvalg. Ikke engang Roehners studie er, ifølge ham selv, fullstendig, da visse arkiv fortsatt er lukket. Her er noen utdrag fra «de gode demokratiske kreftenes» overgrep mot den islandske sivilbefolkningen:

• Juli, (1941): En britisk lastebil dreper en islandsk kvinne på gaten i en bilulykke.
• 28. august: Et barn dør i en bilulykke forårsaket av britiske soldater.
• 15. september: Den amerikanske marinens befal, general Marston, rapporterer at det er spenning mellom soldater og sivilbefolkningen etter at en islandsk kvinne ble gruppevoldtatt av fire marinesoldater.
• 30. september: Amerikanske soldater kaster steiner på en forbipasserende islending.
• 3. oktober: Den islandske politimesteren Agnar Kofoed Hansen gjør rede for den siste tidens «hendelser» til en amerikansk konsul. Hansen forteller at amerikanske soldater opptrer aggressivt mot islendinger og forfølger dem for å lage bråk uten grunn. Dette er bevisst og oftest i nykter tilstand. Amerikanske soldater stjeler biler fra islendingene, som de senere kjører i stykker og dumper.

Hansen forteller også at britiske soldater viser stor respektløshet mot islandsk politi og at dette er noe som amerikanske soldater ikke burde ta etter. Hansen sier også at det har vært utallige tilfeller av skyting fra britiske soldater fra okkupasjonen begynte, og at britene ikke har nok militærpoliti til å holde orden på sine egne.

Hansen konstaterer også at allierte soldater skriker mot islendinger på gatene. Når islendingene, ofte eldre menn, har sagt at de skal senke røsten har de blitt banket opp.

Hansen advarte også at den siste tidens uprovoserte overfall på islendinger har ført til at en avis, Thjodalfur, har oppfordret islendinger til å bevæpne seg med kjepper og at de skal forfølge allierte soldater som sees sammen med islandske kvinner.

• 11. oktober: To amerikanske soldater drar våpen mot en islandsk drosjesjåfør som vil ha betalt. Drosjesjåføren rapporterer hendelsen til vaktene på den militære leiren, men ignoreres.
• 11. oktober: En soldat kryper inn gjennom et kjøkkenvindu i en leilighet i Reykjavik og angriper kvinnen i huset med en klut dyppet i kloroform. Kvinnen klarer å stoppe overgrepet ved å skrike.
• 14. november: To amerikanske soldater skyter og dreper en islandsk fisker under bråk på en kafé.
• 21. november: Soldater slår ned en servitrise på en kafé i Reykjavik.
• 25. november: Skyting mot en islandsk bil. Føreren hørte ingen varselrop og så ingen vakter før skuddene ble avfyrt.
• 30. november: På grunn av den siste tidens hendelser forbys alle britiske og amerikanske offiserer å vise seg i Reykjavik utenom offisielle ærender på Islands selvstendighetsdag. Forbudet kom på britisk initiativ for å roe ned den islandske sivilbefolkningen.
• 2. desember: En drosjesjåfør kjører en soldat og krangel oppstår om betalingen. Fem militærvakter kommer til bilen og truer drosjesjåføren på livet med trukne våpen.
• 11. desember: Soldater skyter på en høyttaler på en kafé i Reykjavik.
• 25. desember: Soldater knuser en vindusrute hos en islandsk kvinne og banker opp sønnen hennes.
• 25. desember: En soldat forfølger en islandsk kvinne på en gate i Reykjavik. Når han ikke får noen respons blir hun angrepet og slengt i bakken. Kvinnen skriker og klarer å rømme fra stedet.
• 28. desember: En soldat angriper en 15 år gammel jente.
• 17. februar (1942): Fiskere som drar opp båten sin blir angrepet og trues med bajonetter av amerikanske vakter.
• Mars: Iløpet av mars skyter en amerikansk vakt en islending. Islendingen blir alvorlig skadet, men overlever.
• 2. mars: To amerikanske soldater går fra en kafé uten å betale. En 14 år gammel islandsk gutt som forsøker å hindre dem fra å gå blir banket opp.
• 14. mars: En gruppe islendinger misforstår en ordre fra en amerikansk vakt, og vakten skyter og dreper én av dem.
• 22. mai: En amerikanske vakt skyter og dreper en 12 år gammel gutt. Den nye statsministeren Olafur Thors oppfordrer pressen til å tone ned protestene.
• 30. august: To amerikanske soldater bryter seg inn i et hus i Reykjavik og voldtar en islandsk kvinne.

Folkets motstand

Folkets motstand mot den allierte okkupasjonen, og på måten den skjedde, var stor. Her følger noen utdrag.

• 8. juli 1940: En kommentar fra en kanadisk soldat rett etter at de ankom Island: «Konfrontert av en fiendtlig populasjon var vi instruert om alltid å gå i grupper i Reykjavik, med ladde gevær og 50 patroner. Nylig ble en islandsk politimann drept under bråk med soldater.»
• 21. august: Time Magazine skriver at før krigen hadde det nasjonalsosialistiske Tyskland forsøkt å vinne islendingene ved å støtte islandske flyforeninger og å sende flyinstruktører til landet. Det økende antallet angrep på britiske soldater i kafeer og på gatene av unge islendinger «viser til hvilken grad den tyske propagandaen har vunnet over den islandske ungdommen».
• 6. januar (1941): Islendinger ansatt ved militære byggeprosjekter streiker for bedre vilkår. Flyveblad på engelsk deles ut til soldater med budskap om å ikke være streikebrytere. Flyvebladet avsluttes med: «Don’t be a scab. Don’t take the job of an Icelandic working man.»
• 13. januar: Time Magazine skriver: «Mottakelsen av britiske og kanadiske tropper på Island var alt annet enn varm. Islendingene avskydde dem til den grad at soldater ble tvunget å gå i grupper på tre mann, godt bevæpnet og på vakt mot knivstikking og skyting. Men soldatenes største problem var staheten hos kvinnene på Island. Omtrent det eneste ordet på islandsk som de lærte seg var ordet for jente, stulka. De gikk rundt på gatene og rope «Hei, stulka» til hver eneste blondine. Men de fikk ingen respons.»
• 7. april: Avisen Thjodviljinn publiserer en artikkel som anklager britene for å betale slavelønn til islendinger som arbeider for dem.
• 13: oktober: Time Magazine refererer til en uttalelse av Islands statsminister Hermann Jonasson: Hvis 15 millioner soldater skulle dumpes i London er det ikke mye verre enn hva som skjer på Island akkurat nå. Videre har den britisk-amerikanske okkupasjonen økt levekostnadene for islandske innbyggere med 70 prosent, ødelagt Islands utenrikshandel og opprørt mange kvinner. Time skriver at statsminister Jonasson fortsatt ikke var veldig ivrig etter å samarbeide til tross for at fire amerikanske marinesoldater ble dømt til 10–20 års fengsel for en gruppevoldtekt av en islandsk kvinne.
• Januar (1942): Alltinget vedtar en lov om overvåkning av islendinger under 21 år og muligheten for å sende «umoralske kvinner» til oppdragelsesinstitusjoner. Dette gjelder spesielt de kvinner som har hatt samvær med britiske soldater.
• 4. mars: En islending blir arrestert etter å ha dratt kniv mot en amerikansk soldat.
• April: En islending kjører over en amerikansk soldat og skader ham alvorlig.
• 24. april: Militærpolitiet oppdager at en islending har skutt hull gjennom en militærbygning med et gevær.
• 23. september (1946): Islandske fagforeninger annonserer en 24 timer lang generalstreik mot et forslag om islandsk-amerikanske flybaser på Island.
• 25. september 1946: I protestene mot forslaget om islandsk-amerikanske flybaser angriper en islandsk folkemengde Reykjaviks borgermester og truer statsministeren Olafur Thors.

Videre lesning:
Relations Between Allied Forces And The Population Of Iceland

Les også:
Hvorfor kom 9. april 1940? – Forord
Invasjonen av Norge