HISTORIE Den 2. juli 1914 ble den tyske ubåtkapteinen Erich Topp født. I løpet av sin karriere ble han en av de mest vellykkede og høyest dekorerte ubåtkapteinene under andre verdenskrig, hvor han hovedsakelig bekjempet allierte konvoier i Nordatlanteren. Totalt senket han 36 fartøy med en vekt (bruttoregistertonn) på 197 460 tonn. Han fortsatte så sin militære karriere i Bundesmarine og NATO etter rikets fall, hvor han tjenestegjorde frem til han gikk av med pensjon i 1969.
Den 2. juli 1914 ble Erich Topp født i Hannover, Tyskland. Hans far var ingeniøren John Topp. Det finnes ikke mye informasjon om hans barndom, men i 1934 vervet han seg til marinen i det nasjonalsosialistiske Tyskland hvor han utdannet seg og fikk sin første tjeneste som løytnant ombord SMS «Karlsruhe», en lett krysser av Königsbergklassen. Deretter ble han omplassert til ubåtflåten (U-bootwaffe) i oktober samme år. Der tjenestegjorde han som vaktoffiser ombord U-46, en Type VIIB-ubåt.
Erich Topp tjenestegjorde på U-46 under fire oppdrag før han den 5. juni 1940 fikk befal over U-57, en eldre Type IIC-ubåt som tidligere hadde vært brukt som treningsfartøy. Med U-57 klarte Erich Topp å senke 6 skip før hun ble truffet og sank etter en kollisjon med et norsk skip den 3. september 1940. I kollisjonen omkom 6 sjømenn, men senere klarte de å berge og restaurere vraket samt gjeninnføre U-57 i aktiv tjeneste, hvor hun under et annet befal klarte å senke ytterligere 13 skip, blant annet noen svenske.
Erich Topp overlevde senkingen av U-57 og fikk en ny kommando ombord U-552 «Der Rote Teufel» – en toppmoderne Type VIIC-ubåt. Dette er modellen de fleste tenker på når man nå for tiden tenker på tyske ubåter, da en slik figurerer i blant annet filmen «Das Boot». Med Rote Teufel rettet hans ti neste oppdrag seg på angrep mot konvoier i Nordatlanteren, hvor han senket 30 skip og gjorde mange andre kampudyktige.
Han senket blant annet USS «Reuben James», som var det første amerikanske krigsskipet som sank under andre verdenskrig, den 31. oktober 1941. Dette var selvfølgelig fullstendig legitimt, da amerikanerne bisto Tysklands fiender materielt på dette tidspunktet. Det skapte dog en del diplomatiske forviklinger som av Roosevelt og Churchill ble bruk som et av mange våpen for å dra USA med i krigen mot det frie Tyskland.
Topp senket også, med dekkanonene, dampbåten «David H. Atwater» utenfor Virginia påfølgende år, noe som i ettertid har blitt opphøyd til en «verre» diplomatisk kontrovers. Det ble blant annet påstått at U-552 åpnet ild mot amerikanske sjømenn i livbåter, hvilket i ettertid har vist seg å være falske påstander. Hele skipet tok fyr og ingen livbåter ble satt på vannet på grunn av den voldsomme brannen.
I oktober 1942 ble Erich Topp befalhaver for den 27. Ubåt-flotiljen i Gotenhafen, dagens Gdynja, i Polen. Der introduserte han den nye ubåttypen Type XXI Elektroboot til aktiv tjeneste og skrev også kampmanualen for den. XXI var den første ubåten i verden som var laget for å hovedsakelig være under overflaten, og bare gå opp en gang iblant. De andre ubåtene på denne tiden navigerte nær overflaten med hjelp av periskop, eller over overflaten.
Like før krigens slutt tok Erich Topp befalet over U-2513, en av de nye XXI-ubåtene, og gav seg til Norge hvor han håpet at de hundretusentalls soldatene som var i landet skulle fortsette kampen. Nederlaget var dog et faktum og Erich Topp og hans besetning kapitulerte den 8. mai 1945 i Horten, nesten en uke etter de blodige sluttkampene i Berlin. Etter krigen satt han i en norsk fangeleir på Kragerø, mens U-2513 ble beslagtatt av den amerikanske arméen.
I løpet av krigen ble Topp en av de høyest dekorerte mennene i den tyske marinen. Han mottok blant annet ubåt-krigsmerket med diamanter samt Jernkorsets ridderkors med eikeløv og sverd (en av bare 28 sjømenn som mottok denne fortjenestemedaljen).
Topp var en av de som ble løslatt tidlig, da han sannsynligvis kunne holde styr på snakketøyet under okkupasjonen og «avnazifiseringen». Beslutningen om å begynne et nytt liv, til tross for den tyske nasjonens nederlag, tok han da han den 4. juni 1946 begynte å studerte arkitektur ved Hannovers tekniske universitet, hvor han tok sin ingeniøreksamen i 1950. Det er verdt å nevne at han også var teknisk rådgiver for filmen «Haie und kleine Fische«, som ble utgitt i 1957. Filmen handler selvfølgelig om ubåter.
I 1958 søkte han om å få komme tilbake i den tyske marinen, nå Bundesmarine. Fra den 16. august tjenestegjorde han som stabsjef for NATOs militære komité i Washington DC. Den 1. oktober 1963 ble han stabssjef for Bundesmarine og den 1. juli 1965 assisterende direktør for sjøfolk ved forsvarsdepartementet. Den 15. november samme år ble Topp forfremmet til flotiljeadmiral og samtidig operasjonssjef og assisterende sjef for Bundesmarine. Den 19. september ble han forfremmet til kontreadmiral og mottok Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden. Han gikk av med pensjon den 31. desember 1969. Hans tid som rådgiver i NATOs marine portretteres i filmen «The Bedford Incident» (1965), hvor navnet Erich Topp er erstattet med «kommandant Wolfgang Schrepke».
Etter sin pensjon fra marinen var han teknisk rådgiver ved HDW AG, som er et tysk verft. Han passet også på å skrive sine memoarer, som ble publisert i 1992 med den engelske tittelen «The Odyssey of a U-Boat Commander: The Recollections of Erich Topp». I løpet av de neste årene skrev han blant annet det som har blitt et kapittel i dataspillet «Silent Hunter II», og en serie intervjuer med ham finnes i spillet. Erich Topp var også behjelpelig med å identifisere vraket av en tysk ubåt (U-869) som hadde blitt senket utenfor kysten av New Jersey.
Erich Topp gikk bort 91 år gammel i Süßen og etterlot seg to sønner og fem barnebarn. Han var utvilsomt en av de høyest dekorerte tyske kjemperne under andre verdenskrig. Da kommunismen etter krigen ble oppfattet som den store trusselen fortsatte Topp, som flere andre nasjonalsosialister, kampen mot kommunismen under den kalde krigen – om enn under sine tidligere fiender. Hans ferd til Norge på slutten av krigen viser at han var en av de som tross all motgang var trofast mot fedrelandet inn i det siste.