HISTORIE Den 30. juni 1931 ble Armand Albert «Bert» Eriksson født i den flamske delen av Belgia. Til tross for sitt svenske opphav var Bert Eriksson fullstendig ukjent for svenske nasjonalister, men han var en kjent og respektert nasjonalsosialist i Belgia.
Bert Eriksson ble født i Antwerpen den 30. juni 1931. Hans far var etnisk svensk fra Åland og hans mor var flamsk. Under krigen gikk han med i det flamske Hitlerjugend. Det sies at Eriksson som 13-åring i 1945, en tid da tusentalls ble fengslet og mishandlet, ble arrestert i sitt hjem av bevæpnede menn på grunn av sitt medlemskap i Hitlerjugend. Han ble ført som fange til en bygning hvor han ble tvunget til å se hvordan mennesker som hadde samarbeidet med tyskerne ble mishandlet og ydmyket, under konstant skriking og roping fra en hatefull mobb.
Bert Eriksson endret dog ikke meninger til tross for denne opplevelsen. Han ble i stedet radikal nasjonalsosialist og som tenåring engasjerte han seg aktivt i tidens aktuelle spørsmål. Under siste halvdel av 1940-tallet kjennetegnes hans liv spesielt av politisk kamp og demonstrasjoner for å få amnesti for tusentalls fengslede nasjonalsosialister og andre som hadde samarbeidet med tyskerne.
I 1950 begynte Eriksson sin tjenestegjøring i det belgiske militæret som kommandosoldat og ble sendt til krigen i Korea. I 1954 returnerte han fra krigen og gikk da med i Vlaamse Militanten Organisatie (VMO), som var en flamsk nasjonalistisk gruppe som ble etablert allerede i 1949 av Bob Maes
I begynnelsen var de militante VMO-medlemmene hovedsakelig sikkerhetsstyrke for det flamske partiet Volksunie. Etterhvert tilpasset partiet seg systemet mer og mer og ville ikke lenger anerkjenne de mer radikale aktivistene i VMO. (På 1970-tallet, da partiet var på sitt største, ble lederne forblindet av suksessen i maktens korridorer, og brøt fullstendig med sine røtter og fornektet nasjonalismen. Dette førte til at en nasjonalistisk fraksjon forlot partiet og grunnla Vlaams Blok som raskt ble et større parti enn Volksunie, som deretter gikk tilbake og til slutt opphørte å eksistere.)
Det var selvsagt for en nasjonalsosialist som Bert Eriksson å ta avstand fra denne kompromiss-politikken. Bob Maes, lederen for VMO, gjorde samtidig karriere som politiker i det stadig mer liberale Volksunie og fant det hensiktsmessig å oppløse VMO i 1971. Det var da Bert Eriksson gikk til handling. Han og noen andre medlemmer bestemte seg for å opprette et nytt VMO. Eriksson visste ikke hvor mange som tidligere hadde vært medlem av VMO og hvordan de så på saken. Han hadde heller ingen midler, men måtte begynne om igjen fra bunnen av og startet med å kontakte tidligere medlemmer rundt omkring i Flandern.
Eriksson innkalte de tidligere medlemmene til den årlige IJzerbedevaart i Diksmuide, et arrangement som ble holdt til minne om de flamske soldatene som falt i første verdenskrig, og samtidig er en manifestasjon for viljen til flamsk selvstendighet. Eriksson håpet at 50 medlemmer skulle dukke opp, men det kom 80, i uniform. Organisasjonen vokste senere ut ifra denne kjernen. Dette ble grunnlaget for et nytt VMO som byttet navn fra Vlaamse Militanten Organisatie til Vlaamse Militanten Orde. Odelsrunen ble organisasjonens nye symbol. VMO ble gjennom årene kjent for en rekke militante aksjoner.
I 1973 fikk Eriksson mye publisitet etter at han og kamerater fra VMO hadde reist til Østerrike og i hemmelighet gravd opp levningene av Cyriel Verschaeve (som regnes som den flamske nasjonalismens åndelige leder – dømt til døden in absentia og døde på rømmen i 1949 i Østerrike) og ført disse hjem til Flandern for å gi Verschaeve en grav i Alveringem. Noen mer reaksjonære nasjonalister mente at dette var gravskjending mens andre mente at aksjonen var fullstendig rett og oppfylte Verschaeves eget ønske om å bli begravet i Flandern. Bert Eriksson skrev senere en bok om denne aksjonen med tittelen «Operatie Brevier» (Operasjon Breviar).
Da Eriksson i 1978 gjorde det samme med den flamske nasjonalisten Staf De Clercqs levninger ble han meget populær. De Clercq, som gikk bort i 1942, hadde opprinnelig ligget begravet i et mausoleum i Kesterheide. Etter «befrielsen» i 1945 hadde hans lik blitt tatt opp fra graven og offentlig skjendet og hånt av «demokratene» og deretter gravd ned i en umerket grav i Leerbek.
Etter en militant aksjon der et hundretalls medlemmer ble arrest startet rettsprosessen mot VMO og Eriksson. Bert Eriksson ble i 1981 anklaget for å lede en paramilitær styrke og ble dømt til ett års fengsel. Andre medlemmer ble dømt til sammenlagt 25 års fengsel og VMO ble så forbudt som organisasjon.
Bert Eriksson drev i mange år en nasjonal kafé i Antwerpen med navnet Café Odal. Den ble etter hvert en populær samlingsplass for nasjonalsosialister og andre nasjonalister, ikke bare fra Flandern, men også fra mange andre land.
På sine eldre dager flyttet Bert Eriksson fra Antwerpen til byen Westdorpe i Nederland. Der gikk han bort 73 år gammel i 2005.
