HISTORIE SS-Unterscharführer Emil Dürr viste den 26. juni 1944 ekstremt heltemot under strid da han på egenhånd angrep en flammekasterstridsvogn.
Den 25. juni 1944 startet britiske styrker «Operasjon Epsom» i Normandie. Denne operasjonen var en del av Slaget om Caen. Hovedmålet var å erobre byene Saint-Manvieu og Cheux like vest for Caen, og sekundærmål var å nå elven Odon ca. 4–5 km sør for byene og erobre flere broer samt få et fotfeste på den andre siden. Det tredje steget var å fortsette til, og krysse, elven Orne for deretter å avskjære tyskernes forbindelseslinjer sør for Caen og omringe byen.
Før offensiven i dette begrensede området rundt de to byene hadde de allierte en styrke på 60 000 mann og 600 stridsvogner. Dekningsild kunne gis fra 900 artillerikanoner og fra krigsskip. 15 skvadroner med jagerbombefly for bakkestøtte var også tilgjengelig.
Før og under angrepet la det samlede artilleriet et «bombeteppe» som sakte krøp fremover med ødeleggende virkning over det tyskkontrollerte terrenget.
Denne overlegne styrken konsentrerte seg hovedsakelig om 12. SS-panserdivisjon «Hitlerjugend» som holdt området som var målet for Operasjon Epsom. SS-divisjonen «Hitlerjugend» hadde vært i ekstremt harde kamper helt siden dagen etter den allierte invasjonen og var kraftig svekket. På dette frontavsnittet var britenes overtak estimert til 4:1 i soldater og 10:1 i stridsvogner.
Soldatene i «Hitlerjugend» var stort sett 17–18-åringer, dog med veldig god trening og fullstendig oppfostret i den nasjonalsosialistiske ånden. Befalet i divisjonen holdt absolutt første klasse med solid krigserfaring. 12. SS-panserdivisjon «Hitlerjugend» var ganske enkelt en av de aller beste elitestyrkene under krigen og deres oppførsel under strid var karakterisert av taktisk dyktighet, aggressivitet og fanatisme.
Til tross for de alliertes enorme overtak hadde tyskerne en fordel av terrenget, da landskapet i området var dominert av jorder omgitt av tett buskas og småskog som gjorde det vanskeligere å få overblikk over slagmarken, og lettere å kamuflere forsvarsstillinger. Terrenget reduserte kampavstanden betraktelig, og kampene var karakterisert av bakhold og blodige nærkamper.
Den 24 år gamle SS-unterscharführer Emil Dürr var en av SS-soldatene som morgenen den 26. juni befant seg i byen Saint-Manvieu. Han hadde den 23. juni fått Jernkorset av 2. klasse og allerede dagen etter Jernkorset av 1. klasse for tapperhet i strid. I byens park hadde bataljonen som Dürr tilhørte opprettet sin kommandosentral.
Ved daggry åpnet det britiske artilleriet ødeleggende ild mot de tyske forsvarsstillingene. De tyske posisjonene foran Saint-Manvieu hadde allerede blitt erobret da artilleribombardementet, som varte i tre timer, ble konsentrert i og rundt byen. Tett bak den fremrykkende artilleriilden fulgte britiske stridsvogner og soldater.
Skyttergraver ble fylt opp, maskingevær knust, menn slitt istykker. Ammunisjonslager gikk i luften, telefonstolper raste ned med veldige brak og ledningene ble revet ned syngendes over gatene […] hus tok fyr, vegger raste inn. Jorden klynket av sine utallige sår revet opp i bakken. Tre timer senere, da fiendens artilleri var stilnet og bare granatsplinter pep og ulte gjennom luften, kom fiendens stridsvogner gjennom røyken, gjennom stanken og tåken. De brøt gjennom stillingene og fortsatte inn i byen. Som en flokk ulver omringet de parken. En håndfull menn i kommandosentralen kunne telle 15 stridsvogner.
Stridsvognene truet bataljonens kommandosentral i parken, og hvis de brøt gjennom nå var det intet som kunne hindre dem i å nå elven Orne i sør og erobre den siste broen.
De som hadde armer igjen å kjempe med ble sendt inn i kampen, budbærere og skrivebordssoldater med flere. Hvis fienden rullet over broen, tenkte soldatene, hvis de bryter inn i parken, da ville det være over […] Bataljonens kommandosentral hadde plutselig blitt en viktig bastion – og det fantes ingen tunge våpen. De hadde maskinpistoler og gevær, Panzerfaust og magnetminer. Og bare en håndfull menn.
Men to tyske granatkastere fantes fortsatt i parken. Og deres mannskap hadde 25 granater hver. Disse ble avfyrt mot stridsvognene og infanterisoldatene som søkte ly bak dem. Granatene klarte å skape forvirring blant britene. Skarpskyttere krøp frem gjennom buskaset og bak murene og skjøt mot stridsvognbefalet som hadde stukket hodene sine frem fra lukene litt for tidlig.
Noen av stridsvognene snudde. De trodde at styrken i parken var mye sterkere og våget ikke forsøke bryte gjennom. Men roen varte ikke lenge; stridsvognene besvarte ilden med alle kanoner.
En stridsvogn med flammekaster dukket opp, og sjefen for SS-soldatene ropte til sine menn at den måtte ødelegges.
Unterscharführer Dürr hørte ordren. Han nølte ikke. «Jeg gjør det» sa han og forsvant.
Han ruste opp mot stridsvognen med en Panzerfaust og avfyrte den, men granaten klarte ikke trenge gjennom panseret. Han ble beskutt med maskingevær og ble truffet av et skudd i brystet. Til tross for dette sprang han tilbake og hentet enda en Panzerfaust. Under intensiv beskytning avfyrte han sin andre granat. Denne traff stridsvognen i hjulene og rev av beltet.
Dürr gav seg imidlertid ikke. Han løp tilbake og hentet denne gangen en magnetmine. En kamerat forsøkte å stoppe ham, men han brydde seg ikke. Han ruste atter frem mot stridsvognen under kraftig beskytning.
Han klarte å feste magnetminen på stridsvognen og skulle forsøke å komme unna da han så at minen ramlet ned på bakken. Med et sprang var han tilbake og forsøkte å få den til å sitte ved å trykke den mot stridsvognens panser.
Så kom eksplosjonen, et lyn, flammer og så mørket foran øynene hans […] Da han traff marken så han stridsvognen brenne. Han ville ruse opp, men kunne ikke. Som paralysert lå han på marken. Han forsøkte en gang til, men kjente en sterk smerte i benet. Han tittet ned på sine blodige ben og hans hjerte ble kalt av sjokk.
Dürr krøp tilbake til kommandosentralen. Hans kamerater dro ham i beskyttelse og bar ham til en sanitetssoldat, men skadene var for omfattende.
Fire timer senere døde han. Ikke et ord av klage hadde blitt ytret fra hans lepper. «Dere kan ikke la dem komme inn i parken» sa han.
Den 24. august 1944 ble Emil Dürr posthumt tildelt Ridderkorset for sitt ekstreme heltemot under strid.
