HISTORIE Den 20. oktober 1947 startet den amerikanske kongressen etterforskning av kommunistisk infiltrasjon av den amerikanske filmindustrien. En svarteliste ble opprettet, og majoriteten av infiltratørene viste seg å være jøder.
Foto: Los Angeles Times photographic archive – Digital collections — UCLA Library, CC BY 4.0, via Wikimedia Commons
I dag vet stadig flere at Hollywood i stor grad er kontrollert av jøder. Dette er noe flere jøder også erkjenner. Avisen Jewish Post and Opinion skrev for eksempel den 6. desember 1974 følgende om jødenes enorme innflytelse over filmindustrien alt på den tiden:
Jøder dominerer Hollywood i dag akkurat som de gjorde det i dets barndom. Det jødiske nærværet i Hollywood er et historisk faktum. En majoritet av produsenter og regissører er jødiske, mens i The Writers Guild [fagforening for manusforfattere, red.anm.] er mellom 70 til 100 prosent jødiske.
I tillegg til regissører og produsenter er også filmbyråene, skuespillerne og ikke minst selskapene jødiske. Jødiske immigranter fra Øst-Europa stiftet mange selskap som fortsatt er de mektigste filmselskapene. Av disse finner man fortsatt i dag blant annet Metro-Goldwyn Mayer, Paramount Pictures, Twentieth Century Fox og Warner Brothers.
Den jødiske innflytelsen viste seg aller mest på 1930-tallet da de hisset USA til krig ved å produsere flere antityske filmer der nasjonalsosialistene ble avbildet som monstre og den tyske nasjonalsosialismen som en fare for vanlige amerikanere. Charles Lindbergh, som ville holde USA utenfor krigen, sa i en tale:
Den store faren de [de amerikanske jødene, red.anm.] utgjør for dette landet ligger i deres store eierskap og innflytelse i vår film, presse, radio og regjering […] Disse krigshisserne utgjør bare en liten minoritet av vårt folk, men de utøver en ekstremt stor innflytelse […] Mot det amerikanske folkets besluttsomhet å holde seg utenfor krigen har de mobilisert hele sitt propagandamaskineri, sine penger og sin politiske innflytelse.
Under og etter andre verdenskrig ble det dog åpenbart for stadig flere at jødene i Hollywood kun hadde hisset mot én av USAs fiender, Tyskland, men at de i filmene hadde lurt inn skjulte budskap til forsvar av en annen erklært fiende, kommunismen. Den kalde krigen hadde startet, og mange av jødene i filmindustrien ble ikke ansett som troverdige, men ble anklaget for å være agenter for Sovjetunionen, noe mange beviselig også var.
House Committee on Un-American Activities (HUAC) gav i 1938 ut en rapport om at kommunister hadde en uforholdsmessig stor innflytelse over Hollywood. De hadde mottatt en liste som inneholdt navnet på 42 kommunister som hadde innflytelse over Hollywood.
Kongressmedlemmet John E. Rankin, et medlem av HUAC, holdt i 1945 en pressekonferanse der han forklarte at «en av de farligste sammensvergelsene noensinne» har «sitt hovedkontor i Hollywood». Rankin forsikret tilhørerne om at «vi har nå startet jakten på dette giftnettet». I juli 1946 oppgav William R. Wilkerson, grunnlegger og redaktør av The Hollywood Reporter, navnet på flere kommunister, med jødiske navn, som hadde innflytelsesrike posisjoner i Hollywood. Disse avsløringene fortsatte så i august og september samme år.
Den 20. oktober besluttet den amerikanske kongressen, via HUAC, å starte etterforskning av aktørene i Hollywoods filmindustri. Dette skjedde den 20. oktober 1947. De mente at det forekom pro-sovjetiske propagandabudskap i flere Hollywood-filmer og viste til noen eksempler. En av de filmene som havnet i søkelyset, var «Mission to Moscow» (1943) som handlet om den amerikanske ambassadøren i Sovjetunionen. Filmen ble laget på forespørsel fra president Franklin D. Roosevelt, men ble senere gransket av HUAC. Filmen handler om hvor «misforstått» Joseph Stalins Sovjet var av omverdenen. To andre filmer som HUAC skildret som pro-sovjetiske propagandafilmer, var «The North Star» (1943) og «Song of Russia» (1944).
Flertallet av de mistenkte var kjente eller anklaget for å være medlemmer av det amerikanske kommunistpartiet, hvis ledelse i perioder hovedsakelig var jødisk. Flere innrømmet sine forbindelser. Skuespilleren Larry Parks bekreftet at han hadde vært medlem av en hemmelig kommunistcelle hvis mål var å innføre skjulte marxistiske og pro-sovjetiske budskap i filmene. Han avslørte også at den jødiske skuespilleren John Garfield tilhørte denne cellen. Filmselskapet ble tvunget til å svarteliste både Parks og Garfield.
Av de 43 personene som var på vitnelisten, erklærte 19 at de ikke ville avgi noe vitnemål. 11 av disse 19 ble kalt inn til komiteen. En av dem, Bertolt Brecht, valgte til slutt å vitne. Den tyske emigranten Brecht, som var marxist og elev av jøden Lion Feuchtwagner, erklærte at han ikke var kommunist.
Etter Brecht gjenstod det nå ti «unfriendly witnesses» som skulle forhøres av komiteen. Disse «Hollywood Ten» nektet å svare på noen spørsmål om sine kommunistiske aktiviteter. Faktum er at alle ti var eller hadde vært medlem av kommunistpartiet.
En av dem som nektet å vitne, Edward Dmytryk, vitnet dog i 1951 at John Howard Lawson, med flere, hadde presset ham til å innføre kommunistpropaganda i filmene sine. Dmytryk var ukrainer og Lawson var jøde.
Hollywood Ten ble dømt for forakt mot kongressen, fikk fengselsstraff og fikk forbud mot å medvirke i flere filmer. Hollywood ble også tvunget til å svarteliste andre kommunister som HUAC gransket, av hvilke et stort antall var jøder. Listen vokste litt utover 1950-tallet, og forbudet holdt til begynnelsen av 1960-tallet.
Forbudet begynte å briste i 1958 da CBS indikerte at de skulle ansette en svartelistet jødekommunist. Kort tid etter gikk den jødiske regissøren Otto Preminger ut offentlig med at manusforfatteren Dalton Trumbo fra Hollywood Ten, som i hemmelighet hadde skrevet manus til 17 filmer siden svartelistingen, hadde vært manusforfatter til storfilmen «Spartacus» sammen med den jødiske Kirk Douglas.
Foto: 20th Century Fox, Public domain, via Wikimedia Commons.
Syv av ti i «The Hollywood Ten» var jødiske regissører, produsenter eller manusforfattere. Disse var ifølge jødiske kilder Alvah Bessie, Herbert Biberman, Lester Cole, Ring Lardner Jr., John Howard Lawson, Albert Maltz og Samuel Ornitz.
Sjefene for de store filmselskapene, jødene Louis B. Mayer, Samuel Goldwyn, Harry Cohn, Barney Balaban og Albert Warner, slapp tiltale da de undertegnet en erklæring om å ta tak i det kommunistiske problemet i Hollywood. I det som ble kalt for «Waldorf Statement» lovet Hollywoods høyeste sjefer blant annet:
Vi kommer ikke til å bevisst ansette en kommunist eller medlem av noe parti som forfekter undergraving av USAs regjering med vold eller andre ulovlige eller grunnlovsstridige metoder.
Samtlige av disse høyeste sjefene har dog arbeidet for jødiske interesser, kommunister eller ei. Hvis House Committee on Un-American Activities hadde fokusert på Hollywood-elitens etniske sammensetning fremfor dem politiske tilhørigheten, hadde den «amerikanske» filmindustrien sannsynligvis sett totalt anderledes ut i dag.
Relaterte filmer:
