HISTORIE Den 24. juli 1927 grunnlegger martyren Corneliu Codreanu Jerngarden i Romania.
Legionen foretrekker å stå forent selv om den velger feil vei. Om Legionen havner i helvetet, skal den fortsatt stå forent. Etter en fremgangsrik erobring av helvete, vender vi seierrike tilbake. Det spiller ingen rolle om vi vinner, taper eller ofrer våre liv. Det viktigste er at vi gjør det sammen som en enhet av jern.
Den 24. juli 1927 i den rumenske universitetsbyen Iasi grunnlegges organisasjonen Erkeengelen St. Mikaels Legion, som på folkemunne ble mer kjent som Jerngarden. Legionen ble grunnlagt av Corneliu Codreanu og hans nærmeste tilhengere. Grunnleggelsen av organisasjonen skjedde i kjølvannet av interne konflikter mellom Det kristennasjonale forbundet, en annen nasjonalistisk organisasjon som Codreanu var med på å grunnlegge noen år tidligere.
Codreanu var bevegelsens selvsagte leder og styrte organisasjonen frem til sin død. Bevegelsens medlemmer, som ble kalt legionærer og ofte bar grønne uniformer eller folkedrakter, kalte Codreanu for Căpitanul (kapteinen). Sterkest støtte fikk Jerngarden blant bønder og unge studenter, men også fremstående intellektuelle rumenere og professorer støttet organisasjonen.
Da Jerngarden ble grunnlagt, savnet organisasjonen både penger og et politisk program, men dette avskrekket ikke Codreanu og hans følgere, som så det som viktigere å skape «nye menn» enn å skape nye politiske program. I den selvbiografiske boken Til mine legionærer, skriver Codreanu følgende som et svar på spørsmålet om hvorfor hans bevegelse savnet et politisk program:
Landet er døende på grunn av en mangel på menn, ikke politiske programmer; dette er i hvert fall vårt standpunkt. Det er med andre ord ikke programmer vi behøver, snarere menn, nye menn. For slik menneskene er i dag, formet av politikere og infisert av jødisk innflytelse, så vil de ødelegge selv det mest briljante politiske program.
Jerngarden var en sterkt religiøs, kristen organisasjon, noe som organisasjonens formelle navn også antyder. Organisasjonens hovedsymbol var et trippelkors som symboliserer fengselsgitter, et tegn på martyriet.
Codreanu og Jerngarden kom tidlig til å uttale en kraftig støtte til både de tyske nasjonalsosialistene og de italienske fascistene. Akkurat som de italienske fascistene hilset de rumenske legionærene på hverandre med den romerske hilsenen.
Hverken demokrater eller for diktatur
Når det gjelder styreformen, var Codreanu og hans organisasjon hverken for tyrannisk diktatur eller parlamentarisk demokrati. Codreanu mente at de nasjonalistiske bevegelsenes regimer var et helt nytt fenomen som enda ikke hadde fått et navn. I den tidligere nevnte boken så skrev han følgende:
De som bekjemper oss gjennom å skrike: «Ned med fascistisk diktatur», Bekjemp diktaturen», «Forsvar dere imot diktatur», rammer ikke oss. De skyter ved siden av målet. De kan bare treffe det ukjente «proletariatets diktatur». Diktatur forutsetter at en manns vilje med vold påtvinges resten av statens undersåtter. Med andre ord, to motstridende viljer: diktatorens eller en gruppe menn på ene siden, og folkets på den andre.
Når denne vilje påtvinges folket gjennom ufrihet og grusomhet, da er diktaturet et tyranni. Men når en nasjon med 60 millioner eller en med 40 millioner sjeler, med 98 prosent majoritet, med ubeskrivelig entusiasme, samtykker med og i gledesrus applauderer lederens handlinger, betyr det at det råder en perfekt samstemthet mellom lederens vilje og folkets. De er så perfekt satt sammen at det ikke lengre finnes to viljer. Det finnes bare én: nasjonens vilje, som lederen gir uttrykk for.
Mellom nasjonens vilje og lederens vilje finnes det da bare én relasjon: en perfekt forbindelse dem imellom. Å hevde at den enstemmighet som man har oppnådd under de nasjonalistiske bevegelsens regimer avhenger av «terror» og «inkvisisjonsmetoder», er ren galskap, da blant de folk hvor slike bevegelser har oppstått har en høyt utviklet medborgerlig samvittighet. De har kjempet, blødd og etterlatt seg tusenvis som har dødd for friheten; de ga seg aldri, ikke for den ytre fienden eller den indre tyrannen. Hvorfor skulle de ikke kjempe og blø også i dag, om de virkelig ble stilt overfor en slik terror? Og dessuten, man kan få frem stemmer og til og med majoriteter med vold, med terror; man kan få frem tårer og sukk; men man har aldri kunnet, og kommer heller aldri til å kunne produsere inderlig entusiasme med vold. Ikke engang i verdens mest tilbakestående nasjon.
Ettersom de nasjonalistiske bevegelsene ikke er diktatoriske i sitt vesen, spør vi oss da: Hvor er de? Er det et demokrati? Ikke i det hele tatt, ettersom lederen ikke velges av de stemmeberettigede. Og demokrati bygger på prinsippet om valgbarhet. Eller, under nasjonalistiske regimer velges ingen leder gjennom å stemme. Man samtykker til ham.
Om disse regimer da ikke er diktaturer eller demokratier, hva er de da? Uten å definere de, må man komme frem til at de utgjør en ny styreform, sui generis, i de moderne statene. Man har ikke støtt på det tidligere og jeg vet ikke hvilket navn de kommer til å få.
Jeg tror at det har som sitt opphav denne sinnstilstand, denne tilstand av en forhøyet nasjonalistisk bevissthet som før eller senere sprer seg til den nasjonalistiske organismens utkanter.
Jerngardens fremgang og fall
Jerngarden lyktes i å vokse fra en liten gruppe studenter og til en sterk politisk bevegelse, men den 10. desember ble Jerngarden forbudt på ordre fra Romanias daværende statsminister, Ion Duca. Legionærer rundt om i hele landet ble forfulgt, fengslet og torturert av regimet. En hel del medlemmer av Jerngarden ble myrdet, til og med av politiet, noe som ledet til at legionærene slo tilbake gjennom å blant annet myrde Duca, bare 19 dager etter at han forbød organisasjonen.
Jerngarden overlevde til tross for den brutale represjonen og forbudene som ble rettet mot organisasjonen. Ved valget i 1937 ble organisasjonens parti, Alt for fedrelandet, det tredje største partiet med 15,5 prosent av stemmene. kong Carol II, som hadde en elskerinne av delvis jødisk opprinnelse, motarbeidet dog Jerngarden og oppløste den 10. februar 1938 parlamentet og tok midlertidig makten som kongelig enehersker. Senere, i april samme år, beordret kongen at Codreanu skulle arresteres. Natt til den 30. november i 1938 ble Codreanu og flere andre ledende legionærer myrdet på ordre fra kongen.
Det kongelige eneveldet i Romania tok dog slutt allerede neste år, og en ny statsminister bygget den 7. mars 1939 opp en ny regjering. Den nye statsministeren ble dog ikke lenge på sin nye post da han allerede september samme år ble henrettet av legionærer som hevn for mordet på Codreanu, noe som ledet til fortsatte voldsomheter mellom regjeringen og Jerngardens tilhengere.
I og med Codreanus død oppstod det også en intern maktkamp i Jerngarden om hvem som skulle lede organisasjonen. Til slutt ble Horia Sima Jerngardens nye leder.
Da andre verdenskrig brøt ut og Tyskland først beseiret Polen og senere Frankrike, forsøkte den rumenske staten, som tidligere hadde vært nøytral, å få til en allianse med Tyskland for å få beskyttelse mot Sovjetunionen. Den 4. juli 1940 ble den første regjeringen som hadde en legionær som kabinettmedlem grunnlagt og på høsten allierte bevegelsen seg med general Ion Antonescu. Sammen bygget Jerngarden og Antonescu «Den nasjonale legionærstaten» og tvang kong Carol II til å abdisere. Sima ble visestatsminister i det nye regimet og alle partier bort sett fra Jerngarden ble forbudt.
Alliansen med Antonescu ble senere brutt, og Jerngarden tapte en tre dager lang borgerkrig i januar 1941, noe som ledet til at mange legionærer igjen ble fengslet. Sima og andre ledere unnslapp ved å rømme til Tyskland.
