HISTORIE Slaget ved Porrassalmi den 12. juni 1789 var den første svenske seieren i et feltslag siden Karl XIIs tid. Det var også slaget hvor krigshelten Georg von Döbeln fikk sitt karakteristiske pannebånd.
I 1788 hadde den russisk-svenske krig, som skulle vare i to år, startet for å ta tilbake tapte landområder i Finland og hindre russisk innblanding i svenske anliggender.
I juni 1789 skulle russerne slå inn en kile mellom Savolax-brigaden på fronten i øst og hovedarméen i søndre Finland for å dele det svenske forsvaret og samtidig nå forrådet i Sankt Michel, som var livsviktig for Savolax-brigaden.
Det startet bra for russerne. Den 11. juni seiret de ved Kyyrö og tvang den svenske styrken til å retirere til sundet ved Porrassalmi hvor de blokkerte broen til Sankt Michel. Men istedet for å fortsette fremrykkingen valgte de numerisk overlegne russerne å slå leir.
Pausen ble brukt beundringsverdig av den svenske siden som nå samlet sine styrker. Kvelden den 11. juni hadde major Georg Henrik Jägerhorn ankommet fra Kyyrö med 80 mann fra Savolax infanteriregiment. Disse opprettet sammen med et hundretalls soldater fra daværende kaptein Georg von Döbelns frikompani og 500–600 mann fra Savolax-regimentet styrken som skulle forsvare Savolax-fronten og forrådet i Sankt Michel. Styrkeforholdene var absurde: 750 mann fra den svensk-finske troppen mot 7 000–8 000 russere.
Av den svenske styrken var 150 kavalerister, og de hadde også to kanoner. Styrken ble ledet av oberst Jakob Karl Gripenberg. Den russiske siden ble ledet av landsforræderen Göran Magnus Sprengtporten, major Jägerhorns tidligere kamplærer, som nå hadde blitt russisk brigadesjef.
På den svenske siden av broen ble det bygget en artilleristilling med de to kanonene som fra høyt hold kunne beskyte russerne på den andre siden av neset. Kampene begynte kvelden den 12. juni da feltvakten ble angrepet av russiske tropper, og ved midnatt hadde den russiske styrken nådd frem til broen med to egne kanoner. Svenskene forstyrret den russiske grupperingen med kanonsalver, men klokken seks om morgenen ble den svenske stillingen utsatt for massiv artilleriild. Splinter drepte og såret svenske soldater.
Klokken åtte om morgenen vadet de russiske troppene over sundet og angrep. Svenskene retirerte og uorden oppsto i rekkene, men da russerne hadde kommet vel over på den andre siden ventet en svensk linje som beskøyt dem med godt resultat. De svenske soldatene dro så sine bajonetter og returnerende soldater, oppmuntret av major Jägerhorn, skjøt samtidig mot russerne og rykket fremover. Det russiske angrepet stoppet, kaos utbrøt og soldatene havnet i blodig nærkamp.
Samme prosedyre gjentok seg flere ganger utover dagen: svenskene retirerte, omgrupperte og gikk til motangrep. Ved 18-tiden ankom dessuten Österbottens regiment med to nye kanoner og to timer senere startet den russiske retretten. De svenske soldatene hadde da holdt ut i 24 timer.
På den svenske siden falt 53 menn og 150 ble såret. På den russiske siden var antallet døde 300–400 og antallet sårede utgjorde 600–700, deriblant Göran Magnus Sprengtporten som ble alvorlig såret. Noen av grunnene til den russiske retretten anses å ha vært at russerne ikke fullstendig forstod den uorden som iblant oppsto på den svenske siden og at de returnerende soldatene trodde de var forsterkninger.
Major Georg Henrik Jägerhorn var avgjørende for slagets utgang med måten han fikk de vaklende soldatene til å returnere til sine stillinger. En annen som utmerket seg var Georg von Döbeln, som hadde blitt såret av et muskettskudd i pannen og etter slaget ble forfremmet til major. Skaden krevde trepanasjon, det vil si at det hadde oppstått trykk inne i hodet slik at det var nødvendig å bore hull. Skaden merket ham for livet, og det er derfor han alltid bar et svart silkebånd rundt hodet.
Fem dager etter slaget forsøkte russerne å ta revansje i det andre slaget ved Porrassalmi. Også dette angrepet ble slått tilbake.
