HISTORIE Den 15. juli 1932 holdt Adolf Hitler en appell til nasjonen i forbindelse med valget som skulle holdes to uker senere, hvor NSDAP ble Tysklands største parti.
På grunn av Versaillestraktaten, milliardgjelden og hyperinflasjon var Tyskland i 1932 i en alvorlig krise. Det tyske folket var dypt splittet og bekjempet og drepte hverandre i utallige gatekamper. Fem millioner tyskere var arbeidsløse, og det var mennesker som sultet eller begikk selvmord når de ikke kunne forsørge seg eller familiene sine.
Den 15. juli 1932 hadde Adolf Hitler, mot slutten av NSDAPs valgkampanje, holdt en appell til nasjonen over radio. I talen forklarer Hitler nasjonalsosialistenes syn på folkefellesskap og forklarer også partiets kamp for (og beslutning ett år senere) å avskaffe partivesenet. Det kan også være verdt å høre hvordan Hitlers radiostemme høres ut for de som kun har hørt hvordan han roper i de filmene som senere har blitt klippet sammen av hans fiender.
Innledningsvis forklarer Hitler at «skjebnen har gitt de ved makten mer enn 13 år på å teste og bevise seg», men at «det eneste virkelige resultatet av deres forsøk på å styre Tyskland er at det tyske folket fortsatt lever». De som Hitler henviser til er de partiene som styrte Tyskland etter første verdenskrig og fra Weimarrepublikkens opprettelse i 1918. Disse partiene hadde, til tross for «høytidelige løfter om å lede vårt folk», mislykkes ettersom de kun forsvarte sine egne interessegrupper. Resultatet hadde blitt katastrofe for alle grupper:
Den tyske bonden har blitt fattig, middelklassen er ødelagt, de sosiale forhåpningene til mange millioner mennesker knust, en tredjedel av alle tyske menn og kvinner i arbeidsfør alder er arbeidsløse og dermed uten inntekt. Riket, lokalsamfunnene og delstatene har gjeld til opp over ørene, økonomien er tvers igjennom et virvar og alle pengeskrin er tomme!
Disse partiene hadde også gjort tyskerne likegyldige og fiendtlige innstilt til hverandre:
Det verste er dog ødeleggelsen av vårt folks tro, utslettelsen av alle forhåpninger og all selvtillit. I tretten år ar de ikke på noen måte lykkes i å mobilisere de kreftene som slumrer i vårt folk, tvertimot! Av frykt for nasjonens oppvåkning har de spilt folkene mot hverandre: byen mot landsbyen, lønnede arbeidere mot tjenestemenn, de som arbeider med hendene mot de som arbeider med hjernen, bayere mot prøyssere, katolikker mot protestanter, og så videre og vice versa.
Hitler går videre i talen og stiller spørsmål ved partienes eksistens:
Om de nåværende partiene på alvor vil redde Tyskland, hvorfor har de ikke allerede gjort det? Hvorfor har det ikke skjedd? Hvis mennene bak disse partiene hadde hatt en ærlig intensjon om å gjøre dette, da må deres program ha vært dårlig. Hvis deres program derimot var rett kan ikke ønskene deres ha vært oppriktige, eller så har de vært enten for uvitende eller for svake.
Nå, etter tretten år, etter at de har ødelagt alt i Tyskland, har tiden endelig kommet for deres eliminering. Hvorvidt dagens riksdagspartier eksisterer eller ikke har ingen betydning, det er derimot nødvendig at den tyske nasjonen hindres fra å falle helt i ruiner. Derfor er det en plikt å beseire disse partiene, for med formålet å sikre deres egen eksistens må de rive nasjonen sønder og sammen om og om igjen.
Etter å videre ha beskrevet hvordan det ikke er bærekraftig å bryte nasjonen ned i klasser, rang, yrker og trosbekjennelser, der gruppene setter sine egne gruppeinteresser foran det alment beste, forklarer Hitler det nasjonalsosialistiske synet på folkefellesskap:
Selv da vår nasjonalsosialistiske bevegelse ble grunnlagt var vi ledet av overbevisningen om at skjebnen for det tyske individet er uadskillelig knyttet sammen med skjebnen for hele nasjonen. Når Tyskland kollapser vil ikke arbeidstakerne blomstre i sosial lykke, og heller ikke entreprenøren. Bonden vil da ikke kunne redde seg selv, og heller ikke middelklassen.
Nei, rikets ruiner, oppløsningen av nasjonen, betyr ruinen og oppløsningen for alle! Ikke en eneste bekjennelse og ikke en eneste tysk stamme vil kunne unngå å dele samme skjebne. Selv da vår nasjonalsosialistiske bevegelse ble grunnlagt hadde vi lenge vært sikre på at det ikke var proletariatet som skulle seire over bourgeoisiet, og ikke borgerklassen som skulle seire over proletariatet, men at den internasjonale storfinansen til slutt må ensom seire over begge. Og det er hva som har skjedd!
Folkefellesskap innebærer at alle delene av folket arbeider sammen for ett og samme mål – folket selv:
Ved å erkjenne denne oppløsningen tok jeg for tretten år siden en håndfull mennesker og stiftet en ny bevegelse som i sitt navn er tenkt å være en proklamasjon for et nytt folkefellesskap. Det finnes ikke noe slikt som sosialisme som ikke har den åndelige kraften til disposisjon, ikke noe som sosial lykke som ikke beskyttes av – og til og med finner sin forutsetning i – kraften i en nasjon.
Og det finnes ikke noe slikt som en nasjon – og derfor ikke noe slikt som nasjonalisme – hvis arméen av millioner av arbeidere med sitt intellekt ikke er forent med arméen av millioner som arbeider med sine never og arméen av millioner av bønder. Så lenge nasjonalisme og sosialisme marsjerer som separate idéer kommer de til å bli beseiret av sine motstanderes forente krefter. Den dagen da begge idéene smeltes sammen til én kommer de til å bli uovervinnelige!
To uker senere, den 31. juli 1932, ble NSDAP for første gang landets største parti med 37 prosent av stemmene. Et halvt år senere skulle NSDAP ta makten i Tyskland og på bare noen år lykkes med det som den demokratiske Weimarrepublikken fatalt mislyktes med på sine tretten år. Den fremvoksende nasjonalsosialistiske bevegelsen skulle bli den eneste kraften som Tyskland trengte. Ikke bare skulle de forene folket og gi tyskerne selvtilliten tilbake, de skulle også i prinsipp utrydde arbeidsløsheten.
