HISTORIE Oradour-sur-Glane er en liten by i Frankrike hvis navn har gått ned i historien som et eksempel på tysk blodtørstighet og barbari. Denne artikkelen gir et annet bilde av hendelsen som utspilte seg der den 10. juni 1944.
I går fortalte vi om massakren i Tulle, som i den allierte etterkrigspropagandaen ble forvandlet til en tysk krigsforbrytelse. Tragedien i Oradour kan man si henger sammen med hendelsene i Tulle på flere måter. I tillegg til at byene ligger i nærheten av hverandre, så var både det tyske forbandet fra Tulle, samt maquis-terroristene involvert i hendelsen.
I den offisielle etterkrigshistorien har hendelsene i Oradour-sur-Glane blitt brukt som eksempel på tysk brutalitet. Det har blitt hevdet at den tyske krigsledelsen ved å slippe en kniv ned på kartet helt tilfeldig valgte ut Oradour for ødeleggelse, for å deretter drepe alt levende og brenne byen til grunnen.
Natten til den 10. juni 1944 ble Sturmbannführer Helmut Kämpfe bortført. Kämpfe var den godt likte og kompetente sjefen for den 3. bataljonen i regimentet Der Führer. Samme natt ble også andre offiserer fra regimentet bortført. En av disse var obersturmführer Karl Gerlach, som heldig nok overlevde og kunne fortelle hva som hadde hendt. Gerlach forteller:
… vi stoppet på hovedgaten i Oradour-sur-Glane. Vi ble tvunget ut av kjøretøyet. Vi ble raskt omringet av maquis og mange nysgjerrige tilskuere. Jeg så mange uniformerte personer, også kvinner kledd i gule uniformsjakker og stålhjelmer. Holdningen til lokalbefolkningen ble raskt svært truende …
Etter å ha blitt vist frem i Oradour ble Gerlach og sjåføren fraktet bort for å bli henrettet. Med uttalelser som «SS – ingen avhør, kaputt direkte» forstod Gerlach hva som holdt på å skje. Da de ble ført inn i skogen tok han sjansen og løp så fort beina hans kunne bære ham. Gerlach klarte å ta seg tilbake til sitt forband; hans sjåfør var ikke like heldig og ble myrdet på stedet av maquis.
Morgenen den 10. juni rapporterte Helmut Kämpfes gode venn, sturmbannführer Adolf Diekmann, til regimentssjefen at han hadde fått rapporter om at Kämpfe ble holdt i fangenskap av maquis i Oradour-sur-Glane. Rapporten hevdet også at byen virket som hovedkvarter for maquis og at hele byen samarbeidet med terroristene.
Regimentssjefen Sylvester Stadler gav Diekmann ordre om å dra til Oradour for å ta fanger for å kunne forhandle om Kämpfes frihet. Samme dag ble også flere maquis-menn sluppet fri, med et tilbud om fangeutveksling, og Stadler tilbød også 40 000 franc mot at Kämpfe ble sluppet fri.
Adolf Diekmann tok med seg et kompani fra sin bataljon og gav seg til Oradour. På ettermiddagen den 10. juni returnerte Diekmann og leverte sin rapport. Han rapporterte at de hadde møtt motstand i byen, og de hadde funnet de forkullede likene av en tysk sanitetspatrulje som hadde blitt fastbundet i sin bil og brent levende.
Diekmann rapporterte at de hadde samlet alle menn i byen; kvinner og barn hadde blitt stengt inne i byens kirke. Deretter ransakte de husene i byen og fant store mengder våpen og ammunisjon. Det ble også satt fyr på flere hus hvor våpen hadde blitt funnet. Diekmann rapporterte også at kirken uten advarsel hadde eksplodert, og han antok da at de var under angrep og beordret at mennene skulle skytes.
Etter avlagt rapport ble regimentssjefen rasende og meddelte at Diekmann skulle stilles for krigsrett for ikke å ha fulgt sine ordre. Krigsretten mot Diekmann ble dog aldri startet da han falt i strid kort tid etter hendelsene.
Helmut Kämpfe ble aldri funnet, men terroristene meddelte senere at Kämpfe hadde blitt henrettet på grunn av hendelsene i Oradour. Dette er imidlertid mest sannsynlig en etterhåndskonstruksjon da Kämpfe trolig allerede var død da hendelsene i Oradour utspilte seg.
En rettssak angående hendelsene i Oradour ble holdt i Frankrike på begynnelsen av 50-tallet. Flere tidligere soldater i Der Führer-regimentet ble dømt til kortere fengselsstraffer, men mange ble benådet uten å ha sonet en eneste dag. To soldater ble dømt til døden, men ble også benådet og ble sluppet fri i 1959.
Hva hendte egentlig i Oradour-sur-Glane? Etter krigen etterforsket Der Führer-regimentets siste sjef, Otto Weidinger, hendelsen. Han kom frem til følgende konklusjon:
Brannen i kirken kunne aldri ha oppstått av «vanlig» ild. Det mest sannsynlige var at store mengder sprengstoff var oppbevart i kirkens tak, og da de ble detonert skapte de sammen med kirkeklokken (som etter brannen var fullstendig smeltet) en gigantisk hulladning.
Weidinger snakket også med tidligere maquis-medlemmer som bekreftet at Oradour-sur-Glane hadde vært et hovedkvarter for maquis. De hadde lagret store mengder våpen og ammunisjon i byen, som fungerte som depot for et stort område.
Han oppdaget også at vitnemål til tyskernes fordel aldri hadde blitt brukt i rettssaken, blant annet flere kvinner som fortalte at de ble reddet fra den brennende kirken av SS-menn som med dette risikerte sine liv.
Den eneste skylden som kan legges på Diekmann i Oradour-saken er det faktum at han aldri undersøkte om det var uskyldige blant byens menn for å skille ut disse før han beordret henrettelsen. Kvinnenes og barnas død i kirken kan ikke skyldes på Diekmann eller tyskerne; bare terroristene som hadde lagret krigsmateriell i kirken og resten av byen kan lastes for dette.
I Frankrike har også mennesker blitt straffet for å ha stilt spørsmål rundt den offisielle versjonen av hendelsen i Oradour. Den franske forskeren Vincent Reynouard ble dømt til to års fengsel for å ha skrevet en avhandling som blant annet viste at «vitner» til hendelsen hadde løyet under rettssaken.
Anbefalt lesning
Tulle and Oradour: a Franco-German tragedy av Otto Weidinger.
Comrades to the End: the 4th SS Panzer Grenadier Regiment Der Führer 1938-1945 av Otto Weidinger.
