HISTORIE Den 9. juni 1891 ble Nils Svante Flyg født. Nils Flyg – hatet av «venstresiden» som avhopper til nasjonalsosialismen – var en svensk politiker som gikk fra Moskvatro kommunist til nasjonalsosialist.
Nils Flyg vokste opp under enkle forhold. Han ble født i Maria menighet på Söder i Stockholm. Hans far, Gustav Olofsson Flyg, var en sukkerfabrikksarbeider som kom fra Friels sogn i Västergötland. Nils Flygs farfar var soldaten Olof Johansson Flyg. Nils Flygs mor, Johanna (født Dahlberg), kom også fra enkle forhold.
Etter seks år på folkeskolen begynte Nils Flyg å arbeide som typografilærling på Bonniers. På denne tiden gikk han med i Det sosialdemokratiske ungdomsforbundet. Allerede etter ett år ble Flyg valgt til styreleder for den sosialdemokratiske klubben i Nacka, og i 1915 ble Flyg valgt inn i styret for Nacka sosialdemokratiske arbeiderkommune. Nils Flyg var en av de første til å ta ABFs instruktørskurs i Brunnsvik, og med årene ble han ABFs mest etterspurte foredragsholder og ble også med i dets styre.
Han har fra denne tiden blitt beskrevet som en «ildsjel» som var overalt hvor det hendte noe. Han holdt taler, forfattet kampsanger, ledet studiesirkler og var redaktør for ungdomsorganisasjonens klubbavis.
I den sosialdemokratiske ungdomsklubben ble det dannet et nært vennskap mellom gruppen av ungdommer rundt Flyg, og noen av dem fulgte ham helt til hans død. Allerede på denne tiden begynte Flyg å vise lederegenskaper og han ble tidlig ansett som en ideologisk autoritet i arbeiderbevegelsen. Det var også i Det sosialdemokratiske ungdomsforbundet at Flyg traff sin kommende kone, Elsa Ströberg.
I 1917 ble Socialdemokraterna delt, og en mer venstrerevolusjonær gren med Det sosialdemokratiske ungdomsforbundet i spissen brøt seg ut og dannet et nytt parti under det liknende navnet Sveriges socialdemokratiska vänsterparti. Flyg var med og grunnla det nye partiet hvor han selv sammen med Karl Kilbom hadde en ledende rolle. Dette partiet er det samme som dagens Vänsterpartiet.
Partiet, som var tilsluttet den Sovjetunionskontrollerte Komintern, byttet i 1921 navn til Sveriges kommunistiska parti, et navn det skulle bære helt frem til 1967 da det byttet navn til Vänsterpartiet kommunisterna og senere i 1990 byttet navn til Vänsterpartiet. I 1924 ble Nils Flyg valgt til partiets styreleder.
I 1929 ble Sveriges kommunistiske parti delt etter at Nils Flyg, Karl Kilbom og flere ble ekskludert fra Komintern, anklaget for å ikke følge ordre fra Moskva. Voldshandlinger, blant annet skyting, fant sted da de to grenene (Flygs gren var den største) kjempet om kontrollen over partiets ressurser.
Nils Flyg, Karl Kilbom og andre stiftet deretter sitt eget parti med samme navn. Det sovjettro SKP er samme partiet som dagens Vänsterpartiet, og det SKP som brøt med Komintern og var ledet av Flyg ble senere til Socialistiska partiet, et parti som helt frem til valget i 1940 var større en forgjengeren til dagens Venstrepartiet.
På 1930-tallet eskalerte situasjonen. Adolf Hitler og nasjonalsosialismens maktovertagelse i Tyskland og den spanske borgerkrigen var to av de viktigste hendelsene som sterkt påvirket utviklingen i den sosialistiske leiren i Sverige og Europa. Det sosialistiske partiet hadde under Flygs ledelse blant annet arbeidet for at Sverige skulle gå ut av Folkeforbundet og nektet konsekvent å følge Moskvas oppfordring om at alle kommunister og sosialister måtte forenes i en «folkefront» mot «fascismen». Tvil og uenighet over hvordan man skulle stille seg til alle disse vanskelige spørsmålene delte til slutt Socialistiska partiet, og partiets andre sterke mann, Karl Kilbom, og flere, som ikke delte Flygs politiske linje, ble ekskludert i 1937.
Det er sannsynlig at Nils Flyg selv allerede på midten av 1930-tallet startet å revurdere sitt syn på nasjonalsosialismen. Med tiden ble han mer og mer usikker på hva nasjonalsosialismen virkelig var for noe og om de andre sosialistenes og kommunistenes forklaringer på «nazismen» virkelig var korrekte.
Splittelsen i 1937 hadde svekket Socialistiska partiet alvorlig, men det gav også Flyg muligheten til å sakte, men sikkert ideologisk forandre partiet mot en annen vei. Mange partimedlemmer som hadde vært med fra begynnelsen og var inngrodde kommunister av den gamle skolen hadde selvfølgelig vanskelig for å akseptere eller forstå de ideologiske forandringene. At Flyg derfor gikk meget forsiktig frem er forståelig, og selv visste han kanskje ikke selv helt hvor langt forandringene skulle gå. Tidens raske utvikling påvirket alles politiske oppfatninger.
Et spørsmål som splittet sosialistleiren var Sovjetunionens angrep på Finland. Flygs sosialistparti støttet det finske folkets frihetskamp. Da Finland ble tvunget til å underskrive en ydmykende fredsavtale med Sovjetunionen i 1939, og dette ble møtt med forståelse av en underdanig samlingsregjering i Sverige, var Nils Flyg (som var riksdagsmann mellom 1929–1940) den eneste som med sterke ord protesterte i Riksdagen:
Nå når det er Sverige som står for tur, har vi bak oss verdens forakt og mistillit. Mennene som er ansvarlig for denne ydmykende situasjonen burde ikke holde unnskyldende taler – burde ei få tillitserklæring fra riksdagen. De burde føle som sin eneste plikt å raskt forsvinne for å gjemme seg blant mennene i vår historie som man mest vil glemme.
I Riksdagen ble hans tale møtt av buende politikere, men på den andre siden fikk han stor støtte fra vanlig folk, spesielt fra svenske nasjonalister og nasjonalsosialister som ikke hadde representasjon i riksdagen.
Flyg fikk mange takkebrev etter sin tale i riksdagen. En person skrev:
Min erkjennelse av ditt bidrag til nuets historie. Du kan være trygg på at dine ord i riksdagen den svarte fredagen vil gå ned i historien.
Og en annen:
Gledende at det i det minste finnes én kar i Sveriges Riksdag som våger si den usminkede sannheten.
Og en tredje:
Ensom – nesten – i et følge av feiginger og forrædere våget du si hva æren og samvittigheten bød. Utklippet av din tale skal en gang for vår unge sønn vise at det i det minste fantes én mann som sang ut i denne vanærens tid.
For Flyg hadde Sovjetunionen forrådt sosialismen og blitt en imperialistisk stat og sosialismens fiende. Han kunne heller ikke støtte de engelske eller amerikanske kapitalistiske demokratiene i en krig mot Tyskland. Til slutt valgte han derfor å gi sin støtte til det nasjonalsosialistiske Tyskland i det han så som stormaktenes kamp.
På Det sosialistiske partiets kongress i 1941 uttrykte han det slik:
Det faktum at kampen mot storfinansen føres under faner som ikke er våre, av soldater som er inspirert av en annen ideologi enn den som er vår, det faktum at storfinansens mest aggressive motstandere med våpen i hånd i dag fremfor alt er Det tredje rikets, det nazistiske Tysklands tropper, forandrer ikke en sosialists innstilling til storfinansen […] den som vil kalle seg sosialist, den som på alvor vil være et medlem av vårt parti må forstå at i den kampen står ikke et sosialistisk parti nøytralt, i den kampen må vi ta posisjon mot storfinansen.
Flyg mente at Socialistiska partiet burde ta den plassen i Sverige som noe annet nasjonalistisk parti ellers skulle ta. Partiets nasjonale sosialisme skulle dermed kunne garantere at sosialismens og arbeiderklassens interesser ble tatt vare på i Sverige i et Europa dominert av Tyskland.
I mars 1941 begynte Nils Flyg å sone en to måneders lang fengselstraff for en artikkel han hadde skrevet om en forsvarsskandale som ble ansett ærekrenkende. Under fengselsoppholdet utviklet Flyg sine tanker om krigen og politikken. Han mente at den «politiske bedømmingen eller handlingen» ikke må «utgå ifra hva vi føler, men hva vi forstår». Han mente at krigen ikke handlet om kamp mellom diktatur og demokrati. Krigen var i stedet en fortsettelse av første verdenskrig og om herredømme over det europeiske kontinentet. Tyskland var tvunget til å samordne Europas produksjon for å kunne vinne, hvilket var stikk i strid med storfinansens interesser og betydde en bevegelse mot sosialismen. Før eller senere ville Tyskland med kontroll over Europa havne i krig med den amerikanske storfinansen, og da ville forholdene for de mindre nasjonene i Europa, ifølge Flyg, forbedres ettersom tyskerne ville være tvunget til å ta hensyn til dem. En sosialistisk omveltning i Europa ville så være mulig når krigen var over.
En seier for de britiske imperialistene ville derimot kun være mulig med massiv støtte fra USA, og følgene ville være et Europa i ruiner. Tyskland ville bli oppdelt, Sentraleuropa havne i «en dårlige og håpløs situasjon» og Vest-Europa ville i praksis bli en «amerikansk koloni» samtidig som Russland trengte seg frem inn i Sentraleuropa.
Det var tegn på at Flyg begynte å bli en populær politiker i årene 1941–42. Valgresultatet i 1940 hadde vært dårlig, men det var forståelig med tanke på partisplittelsen i 1937 og at folket sluttet opp om samlingsregjeringen under krigen. Under møtet som ble holdt av Flyg i 1942 kom mange tusen tilhørere. Vanligvis mange flere enn det som pleide å komme på de nasjonalistiske partienes møter. Med tiden økte Flygs anseelse også blant nasjonalister og en del medlemmer fra de nasjonalistiske partiene gikk over til Socialistiska partiet. Flyg selv hadde derimot blitt rammet av sviktende helse.
I 1942 virket Flyg å helt ha avskrevet kommunismen som ideologi. Han hadde utviklet seg til nasjonal sosialist. Flyg utformet en suksessfull propagandakampanje mot kommunismen. Til tross for sin sykdom reiste han landet rundt og holdt taler, og tilhørerne kom i tusentalls. Han ble stadig mer populær blant nasjonalister og det var mange som begynte å se ham som den nasjonale bevegelsens naturlige leder. Men det var sent; Flyg hadde blitt rammet av en dødelig sykdom.
På Helligtrekongersaften den 5. januar 1942 holdt Nils Flyg sin siste tale, på et fullsatt Berns. En tale han holdt til tross for sin alvorlige sykdom. Talen ble møtt av tordnende applaus. Bare noen dager senere, den 9. januar, gikk han bort.
Både under og etter krigen har Nils Flyg blitt svartmalt, men kanskje mest fortiet, av «venstresiden» som gjerne ser at han aldri hadde eksistert. Vänsterpartiet, som han ledet mellom årene 1924–29, foretrekker å ignorere ham. På den andre siden passet heller aldri Nils Flyg inn blant etterkrigstidens nasjonalister. Han var «sosialist» og det ble jo regnet for å være noe fælt av aksje-konservative punsj-patrioter. Så overraskende lite har blitt skrevet om ham, til tross for hvor ufattelig mye som finnes å skrive om ham. Denne artikkelen gir bare et veldig begrenset bilde av mannen og kjempen Nils Flyg. La oss derfor håpe, og sørge for, at han omtales mye mer i fremtiden.
