HISTORIE Den 3. juni 1945 startet en massakre på sivile sudettyskere i Postelberg. Forbryterne ble senere gitt amnesti av Tsjekkoslovakias president Edvard Beneš og massakren ble tystet ned i 50 år.
Ved slutten av og etter andre verdenskrigs slutt ble millioner av tyskere fordrevet fra Øst-Europa, hvor utallige massakrer ble utført av de allierte. De som utførte massakrer på sivile i Tsjekkoslovakia ble beskyttet av en lov utstedt av landets president Edvard Beneš.
Den liberale presidenten hadde helt fra han var i eksil i London, under andre verdenskrig, oppfordret til etnisk rensing av sivile tyskere gjennom de såkalte Beneš-dekretene. Kravet på å etnisk rense Tsjekkoslovakia på tre millioner sudettyskere ble godkjent av Winston Churchill, Harry S. Truman og Josef Stalin under Potsdam-konferansen i august 1945. Da hadde Beneš allerede tatt saken i egne hender.
Flere forbrytelser, blant annet dødsmarsjen fra Brünn, fant sted på slutten av våren/sommeren 1945 i tiden som Beneš ble gjeninnsatt. De ble først og fremst utført av kommunister i Tsjekkoslovakia med støtte fra Beneš.
En slik forbrytelse fant sted under fordrivelsen av tyskere fra Saaz til den lille byen Postelberg (i dag Postoloprty ved den bayerske/tsjekkiske grensen) i den sudettyske provinsen Saazerland.
Den 3. juni samlet tsjekkiske soldater, som kjempet for Den røde armé, sammen nærmere 5 000 sivile tyskere, for det meste eldre menn og unge gutter, på torget i Saaz. Disse tyskerne, uskyldige i noen forbrytelse, skulle av væpnede menn bli tvunget til å marsjere 15 kilometer til Postelberg.
De måtte stille seg opp i tre kolonner, og de som ikke klarte å stå rett i rekkene, ikke løp fort nok eller ikke kunne tekstene til «nazistsangene» de ble tvunget til å synge, ble meget hardt behandlet. En del av dem ble skutt allerede i Saaz. Fem gutter i alderen 12 til 15 år – Horst, Eduard, Hans, Walter og Heinz – ble pisket og så skutt og drept.
En av guttene som ikke hadde blitt dødelig såret av skuddene løp frem til skytterne og bad om å få gå til sin mor. De bare fortsatte å skyte, forteller øyenvitnet Heinrich Giebitz.
Ved midnatt kom fangene frem til et øde Postelberg og ble plassert i et kaserne-område. Der måtte de sitte oppreist hele natten. Hvis de rørte på seg ble de drept. Nå visste de med sikkerhet at dette ikke var tomme trusler.
Neste dag startet med at noen av fangene måtte stille seg opp, og andre fikk være. De som stilte seg opp ble henrettet. De som inntil videre fikk beholde livet fikk ordre om å kaste de døde i en grøft som tidligere hadde vært brukt som latrine. Natten mellom 4. og 5. juni ble fangene plassert i en stall og hele natten hørtes det skudd utenfor.
Den 5. og 6. juni startet systematiske mord hvor menn og unge gutter ble delt opp i grupper på 80 og henrettet. Hundrevis eller tusenvis ble drept disse to dagene. De gjenværende ble den 6. juni transportert til forskjellige fangeleirer.
Til tross for måten denne massakren ble gjennomført på var det lenge behandlet som om dette aldri hadde skjedd. Den tsjekkoslovakiske regjeringen hadde i 1947 gjort en utredning som var hemmeligstemplet. I begjæringen som ble stilt av det tsjekkiske underhuset skrev de blant annet:
Informasjonen angående hendelsene i Postoloprty skal aldri deles med noen, hverken tsjekkere eller noen fremmed stat skal få høre om dette. Det skulle skade Tsjekkoslovakia.
I forbindelse med etterforskningen av massakren ble det også utstedt en ny lov, nr. 115/1946, som var en utvidelse av Beneš-dekretene. I loven ble det bevilget straffefrihet for alle krigsforbrytelser som ble begått mot tyskere fra 30. september 1938 til 28. oktober 1945.
Han som regnes å stå bak massakren i Postelberg var generalen Karel Klapálek som tidligere hadde kjempet med både britene og den røde armé. Politimannen Bohuslav Marek og kapteinen Vojtech Cerny har i ettertid blitt dømt for drapene på de fem guttene. Disse gjerningsmennene er i dag døde, og ingen andre har blitt stilt til ansvar for massakren.
Historien ble rullet opp av ren tilfeldighet på midten av 1990-tallet. Den tsjekkiske journalisten David Hertl skulle skrive om Postelbergs lokalhistorie for en regional avis, men møtte sterk motstand fra lokalbefolkningen, som vekket hans nysgjerrighet. Folk visste enten ingenting om deres fortid eller ville ikke prate om den. Hertl ble truet på livet etter at artiklene kom på trykk. De hadde overskrifter som «Hvor er alle tusentals tyskere fra Saaz og Postelberg?» og «Vi har navnet på morderne».
Resultatet av denne drapsorgien i Postelberg var mist 763 døde. Disse opplysningene stammer fra utredningen i 1947 og er basert på funn av døde fra ni forskjellige massegraver. Vitnene snakker derimot om tusentalls døde og Der Spiegel skriver at 2 000 tyske sivile ble drept.
Videre lesning: Revenge on Ethnic Germans: Czech Town Divided over How to Commemorate 1945 Massacre
