JØDISK MAKT Dramaet som utspilte seg i Det hvite hus handlet om langsiktige interesser for det jødiske-amerikanske imperiet og ikke den personlige fiendskapen mellom den oransje mannen og en jødisk komiker.
Kaos har hersket i det vestlige mediebildet etter at Donald Trump og Volodymyr Zelenskyj barket sammen under en pressekonferanse i Det hvite hus fredag. Det endte med at den ukrainske presidenten ble sparket ut av Det hvite hus etter å ha blitt beskyldt for «utakknemlighet» og manglende respekt av Trump og visepresident J.D. Vance.
Mens dette utgjør et spennende drama for infotainment-industrien og brensel for den liberale anti-Trump-hat-maskinen i Europa, så vil jeg presentere et argument for at disse hendelsene, så vel som USAs tilsynelatende plutselige helomvending vedrørende det ukrainske prosjektet, kan forstås bedre via en strukturell forståelse av jødisk makt, snarere enn det evinnelige, monomaniske fokuset på Trumps særheter.
Punkt nummer én er en forståelse av USAs reelle motivasjoner bak dets involvering i Ukraina i etterkant av Sovjetunionens fall, hvilket jeg vil argumentere for har en dyp relevans til Russlands involvering i Syria og Iran, og til en mindre grad, Tyskland. Etter at muren falt lå Russland lenge med brukket rygg, men arvet imidlertid flere langvarige militære og økonomiske allianser fra den gamle sovjetiske staten.
Blant disse var russernes betydelige involvering i Syria, hvilket Vladimir Putin gjorde klart fortsatt var en strategisk prioritet da han i 2005 slettet 13,4 milliarder amerikanske dollar i gjeld som Syria skyldte Russland fra sovjetæraen. Dette fant sted nærmest samtidig som den ukrainske Oransjerevolusjonen, da den pro-russiske Viktor Janukovytsj ble presset ut av presidentskapet av den pro-vestlige Viktor Justsjenko etter at Janukovytsj vant presidentvalget i andre omgang. Jeg har ikke tid til å gå inn i detaljer angående beskyldingene om amerikansk involvering i å svinge valget, men det er interessant å se at selv Wikipedia belyser hvordan Justsjenko møtte med «Konferansen av presidenter for store amerikanske jødiske organisasjoner» da han besøkte New York før valget. Interessant nok var også 2005 året da Nord Stream 1 ble godkjent, hvilket markerte begynnelsen på det Tysk-Russiske energisamarbeidet som har skapt så mye kontrovers siden.
Før vi går videre, la oss spole tilbake til 1996, da det nå beryktede memoet «A Clean Break: A New Strategy for Securing the Realm» formaliserte den aggressive neokonservative strategien som har styrt USAs orientering mot Midtøsten siden (for mer om dette, les «Hvordan Israel skapte flyktningkrisen»). Kort fortalt ble Syria utpekt som et av hovedmålene for regimeendring i Midtøsten på grunn av dets prinsipielle opposisjon mot sionismen og jødisk-amerikansk imperialisme.
Tilbake til tidslinjen vår. Under NATO-toppmøtet i Bucuresti i 2008 støtter USA Ukrainas ambisjoner om å bli med i NATO for første gang, hvilket Tyskland motsetter seg da det ikke ønsker å provosere Russland. Det samme året styrker Russland og Syria sitt militærsamarbeid og Russland gis en marinebase i Tartus, Syria, hvilket Israel betrakter som en potensiell trussel mot deres ambisjoner i Midtøsten.
Så kommer det viktigste året så langt, 2011 og begynnelsen på borgerkrigen i Syria, der Russland markerer seg som Bashar al-Assads sterkeste støttespiller blant annet ved å legge ned veto mot en anti-syrisk resolusjon i FNs sikkerhetsråd. Det faktum at USA var den største støttespilleren bak de syriske opprørsgruppene er i dag en åpen hemmelighet, og dette øyeblikket markerer starten på den bitre konflikten mellom det jødiske-amerikanske imperiet og Russland som kulminerte i begynnelsen på stedfortrederkrigen i Ukraina i 2022. USAs involvering i Euromaidan i 2013/2014 (bevist av den beryktede lekkede telefonsamtalen til Victoria Nuland) var en direkte hevnaksjon mot Russland for å ha reddet Assad og bremset de sionistiske ambisjonene i Midtøsten, med det langsiktige målet å skape en militærkonflikt på Russlands grenser som ville trekke ressurser vekk fra Syria. Samtidig har borgerkrigen i Syria den utilsiktede virkningen av å øke det militære samarbeidet mellom Russland og Iran gjennom deres felles kamp mot IS. Imidlertid er Ukrainakonflikten også nyttig for å trekke Tyskland vekk fra Russland.
Deretter: 2016 og Donald Trumps første presidentskap. Til tross for hva man skulle tro gitt Trumps nåværende holdning, så var ikke hans tilnærming til Ukraina så radikalt forskjellig fra Joe Bidens. Så tidlig som i 2017 godkjente Trump salget av Javelin panservernmissiler, som skulle vise seg å være ekstremt nyttige for Ukraina i krigens første fase, til Ukraina. Videre ekspanderte Trump sanksjonsregimet mot Russland og markerte seg som en sterk motstander av Nord Stream 2. Trump kan ha sagt noen flatterende ting om Putin og fått liberale hoder til å eksplodere, men med hensyn til hans faktiske handlinger er det vanskelig å se noen venn av Russland i Trump i løpet av hans første presidentskap, i tråd med at han fulgte en overordnet strategi utarbeidet av det jødiske-amerikanske imperiet for å presse Russland til et punkt hvor det ble nødt til å trekke ressurser ut av Syria.
Dette er også understøttet av den aggressive holdningen Trump tok mot Syria, stikk i strid mot mot hans kampanjeløfter. Dette inkluderte missilangrep mot Syria, så vel som knusende økonomiske sanksjoner som uten tvil medvirket til Assad-regimets fall i fjor vinter.
Samtidig var Trump nærmest absurd aggressiv med hensyn til Iran, inkludert hans beslutning om ensidig å trekke seg fra atomavtalen med Iran, drapet på Qasem Soleimani og en massiv sanksjonskampanje, ikke fordi USA har noen reell politisk grunn til å være anti-Iran, men fordi Iran utgjør en trussel mot Israel via dets materielle støtte til Hizbollah.
Og nå til hendelsen som endret alt: Hamas sin militæroperasjon mot Israel den 7. oktober. Plutselig hadde det jødiske-amerikanske imperiet en krise på fanget i Midtøsten. Myten om Israels militære uovervinnelighet ble knust, og etter snart et halvannet år med krigføring har det ikke lykkes Israel å beseire Hamas, og den sionistiske okkupasjonsmakten har et desperat behov for kontinuerlig og økt støtte for å holde hodet over vannet, støtte det til en viss grad må konkurrere med Ukraina for.
Og med denne konteksten i sinne fremstår Trumps nylige handlinger langt mindre schizofrene og tilfeldige. Sannheten er at det jødiske-amerikanske imperiet allerede har oppnådd sine hovedmål i Ukraina. Syria har falt og Israel okkuperer stadig mer av dets sørlige territorier mens Syrias nye nikkedukkeleder tvinner tommeltotter i Damaskus. Samtidig har Tysklands økonomiske samarbeid med Russland, hvilket det jødiske-amerikanske imperiet alltid har betraktet som en trussel mot dets hegemoni over Europa, blitt så skadet som det kan få blitt over den nære fremtiden.
Hva Trump og hans ultra-sionistiske jødiske donorer nå ser som prioritet én er konflikten med Iran. Åpen krig mot Iran mens Ukrainakonflikten fremdeles pågår ville imidlertid være ekstremt ubeleilig for det jødiske-amerikanske imperiet, ettersom det ville befinne seg i en tofrontskrig mot Russland og Iran, hvilket høyst sannsynlig ville styrket deres militære samarbeid og utgjøre en ekstremt hard nøtt å knekke, spesielt hvis du tar med i beregningen sannsynlig kinesisk materiell støtte.
Ergo behovet for å stanse, eller i det minste nedskalere krigen i Ukraina. Opptil nå har det jødiske-amerikanske imperiet vært i konflikt på fire fronter: Stedfortrederkrigen mot Russland i Ukraina, den kalde krigen mot Iran i Midtøsten, den kalde krigen mot Kina i Asia, og den demografiske, politiske og kulturelle krigføringen mot USAs hvite populasjon. Imperiet kan rett og slett ikke kjempe på alle disse frontene lenger og ser seg tvunget til å gjøre prioriteringer. Disse inkluderer tilnærmelser til Russland, ettersom imperiet allerede har oppnådd sine viktigste mål i Ukraina, med det håp om å trekke Russland og Iran fra hverandre for å gjøre Iran til et lettere mål, potensielt via å eskalere konflikten med Irans Houthi-allierte i Jemen. Samtidig bygger Trumps ydmykelse av Zelenskyj opp under myten om Reagan 2.0, hvilket har blitt lansert for å gjenoppbygge den pro-sionistiske konservative basen i USA, som hadde blitt svekket etter et tiår med fanatisk anti-hvit «wokisme», med det resultatet at Israel hadde langt færre støttespillere online etter 7. oktober enn de kunne ha hatt. Videre er Trumps rasering av den «liberale verdensordenen» motivert av at denne i økende grad er ubeleilig med hensyn til den jødiske statens stadig mer brutale og synlige undertrykking av det palestinske folket.
Dette er den korrekte måten å forstå Trumps forestilling i det ovale kontor forrige uke, så vel som USAs tilsynelatende radikale dreining over Ukraina. I realiteten var dette alltid planen, og den oransje mannen utgjør en beleilig syndebukk mens USA kynisk prøver å skyve Ukrainakonflikten over på sine europeiske vasallstater for å frigjøre ressurser for å konfrontere Iran, og til en mindre grad, Kina. Og våre idiotiske europeiske ledere går fem på, med hud og hår, mens de løper rundt og veiver med armene som hodeløse høns.
Dette handler ikke om Donald Trumps personlige særheter eller noen personlig nag han har til den jødiske komikeren i Kiev. Dette handler om det det alltid har handlet om: Det jødiske-amerikanske imperiet og dets kynisme, brutalitet og svikefulle natur.
