KRONIKK I denne kronikken henvender Joakim Kannisto seg både til dem som aldri har våget å bli med i kampen, og til dem som tidligere var en del av den, men som har forlatt den.
At de siste årene og tiårene, ja egentlig hele etterkrigstiden, har vært vanskelig for nasjonalsosialismen, har ingen oversett. Dette gjelder ikke minst for sannhetens fiender, som til tross for krampaktige forsøk likevel ikke engang kan lage fornuftig propaganda om den «nasjonale bevegelsens» tilkortkommenheter.
Med dette sagt må man kanskje si at Motstandsbevegelsen aldri har vært en del av den bredere nasjonale bevegelsen. Jeg husker at jeg selv og andre utenforstående nasjonalister så det på samme måte for nesten 20 år siden. Jeg vil ikke gå for dypt inn i dynamikken som eksisterte den gang, men til tross for at Motstandsbevegelsen også den gang var de offervillige og ubøyelige heltene som gjerne ofret alt i hver batalje de møtte, ble den ikke ansett som sivilisert, dannet eller egnet for samarbeid. Det var delvis den kompromissløse og offensive holdningen som skremte bort folk.
Hvem har ikke sett klipp fra for eksempel Folkets marsj eller Salem der urnordisk raseri ble vist fram, der kampropet fra verdens sterkeste folk under press manifesterte seg i å møte de rødes og innvandrergjengenes vold med vold, og at disse under seiersrop ble slått kraftig tilbake. Til tross for neseblod og faner som sank i bakken, var det nettopp disse trofaste individene, uansett hva man måtte mene om vold og lignende, som bekjempet ordensmakten, de røde og alt som kom i deres vei.
Man kan sikkert se tilbake og tenke at handlingene til organisasjonen og enkeltpersoner var idiotiske og dumdristige. Å rope «Adolf Hitler» i en stor marsj eller aktivt oppsøke venstreradikale i Kärrtorp hvor man blir angrepet og får både pressen og «nasjonale» mot seg. Likeledes under 30. november og mange andre arrangementer der motstandere ble slått kraftig tilbake.
Det er sikkert utrolig mye å fremheve da Motstandsbevegelsen siden 1997 har operert offensivt for vårt folk, og det finnes selvfølgelig enormt mye for feiginger, tidligere medlemmer og tastaturkrigere å si om det hele. «Det er sosialt selvmord», samtidig med løgnaktige påstander om at alle er trygdemottakere, narkomane og så videre og så videre…
Jeg skulle ønske flere hadde tatt litt mer avstand til det sosiale stigmaet, da dette står i veien for kampen. Som oftest stemmer ikke fordommene heller. Her i Näste 1 er, så vidt jeg vet, alle ansatt eller studerer. Vi har også vårt eget hierarki og kan utføre narkotester og ekskluderer folk hvis de bruker narkotika, noe alle er med på, men heldigvis har ingenting slikt forekommet.
Og når det kommer til sosialt selvmord. Av og til, når jeg er på internasjonale reiser i forbindelse med arbeid, som for eksempel innkjøp og lignende, får jeg inntrykk av at jeg har blitt googlet på forhånd, basert på temaene som tas opp og diskuteres. Men som oftest tror jeg heller det skyldes tilstanden hele den hvite verden befinner seg i. Ingen i den hvite verden i dag kan forsvare innvandring fra den tredje verden, raseblanding eller oppmuntring til et «inkluderende» og flerkulturelt samfunn uten å bli erklært dum.
Det jeg virkelig ønsker å komme frem til i denne teksten er at jeg i løpet av årene i den organisasjonen jeg selv er en del av, har gjenkjent et mønster. Hvert 4–6 år skjer det noe negativt. Det kan være at et medlem i en organisasjon på flere tusen gjør noe dumt slik at alle unntatt noen hundre forlater, at splittelser med fraksjoner oppstår, at media slår ned enormt hardt på individer i en bestemt region, eller at enda en ny gruppe dannes. Alt dette fører da til desimering av denne større gruppen.
Jeg er imidlertid overbevist om at vinden har snudd for lenge siden, og at de kommende årene tilhører oss, og at vi vil se en enorm rekruttering og aktivitetsnivå, større enn noen gang. Det ligger helt i tiden, og det begynner å merkes allerede nå.
Men med dette vil det igjen komme ulike typer reaksjoner fra media og stat, både åpne og skjulte. Det vil komme individer som ønsker å splitte, og karismatiske personer med nye innfallsvinkler. Alt dette har skjedd tidligere, i mitt korte liv og i løpet av de 20 årene med kamp – hele tre ganger.
Å fortsette på samme linje som vi har gjort siden 1997 er ikke et tegn på fiasko, ettersom det kun er svake individer som har kastet inn håndkleet som har mislyktes. De opprinnelige metodene er det eneste som beviselig fungerer, for til tross for medlemsomsetning er Motstandsbevegelsen den eneste organisasjonen som fortsatt står sterk.
Du har kanskje viet tid til andre prosjekter eller organisasjoner som nå i ettertid ikke ser ut til å ha gjort stort mer enn å kreve tid. Det finnes tusen eksempler, alt fra den tidligere prestisjefylte Salem-marsjen til hedringen av Engelbrekt, til å tilbringe tid i et eller annet lokale eller i fengsel hvor du har merket at du ikke har den støtten du trodde bak deg.
Men uansett dine motganger, så er IKKE din kamp over! Den kan ikke være det siden vi ennå ikke har vunnet, vi er ikke frie, og således vil du og dine etterkommere heller ikke få leve i en stat som eksisterer for folket.
Det er et tøft argument, og enkelte som leser dette vil sannsynligvis bli furtne over det, men det er sant. Vi som er villige til å ofre, vi forblir. Det er de av dere som har forlatt, som ikke kjemper og som ikke vil involvere seg, som er de riktige taperne. For oss derimot har den virkelige kampen knapt begynt, og den vil ikke ta slutt før vi vinner eller dør.
Vi ønsker å gi vårt folk et solidarisk samfunn der staten kan tilby rimelige lån til bolig, bedrift eller bil uten ågerrenter. Et samfunn der kreftbehandling ikke tar seks måneder før den igangsettes, der bestemor ikke dør mishandlet, ensom og redd på et avsidesliggende sykehjem. Vi ønsker et Norden fylt av kjærlighet for vårt folk, der vi investerer i vår fremtid gjennom utdanning for våre barn og vern om vår rase.
Dette er ingen grusom eller asosial tanke. Det innebærer ingen gassing, kidnapping, klasseforakt, satanisme eller annen oppdiktet ondskap som vi angivelig skal fremme. Det handler om livsrom for VÅRT folk og for OSS.
Tenk på fremtiden til deg og dine barn. Alle oppofringer det innebærer å slutte seg til oss, å bruke tid og penger på aktivisme, å bli meningsregistrert og rettsforfulgt – det er ingenting sammenlignet med det kaos som ville fulgt uten den hvite mannen i denne verden.
Og til dere unge: Fremtiden er deres, og slik det ser ut nå, er den fremtiden lys. Velkommen til kampen som betyr noe!
