OPPDRAGELSE I boken «Tyrannen» skildrer Diana Olofsson sin mormors oppvekst i Det tredje riket og fremmer påstanden om at de strenge oppdragelsesmetodene skadet henne. Imidlertid har lignende metoder eksistert både før og etter, og har ikke sitt opphav i nasjonalsosialismen.
Diana Olofsson har forfattet boken «Tyrannen» om sin mormor som vokste opp i Det tredje riket og ble utsatt for den oppdragelsesmodellen som var populær på den tiden. Barn skulle ikke «skjemmes bort» med oppmerksomhet og omsorg, men fraværet av dette skulle gjøre dem sterke. Dette var på ingen måte unikt for Det tredje riket eller et utslag av nasjonalsosialismen, slik boken og anmeldelsen av Gunilla Brodej i Expressen antyder. Denne holdningen var ikke begrenset til en bestemt stat, ideologi, sted eller tid.
Det er en vanlig oppfatning at det ikke er skadelig å la et barn få sin vilje så lenge det bare er en liten baby. Men dette er en alvorlig vrangforestilling.
Sitatet over kommer fra boken «Cassel’s Household Guide» fra 1869 som mente at barnet ville bli grådig og egoistisk hvis man ga etter for barnets krav. Et annet eksempel er boken «Common Sense in the Nursery» av Charis Frankenburg, under pseudonymet Mrs. Sydney Frankenburg. Den ble utgitt i 1922 i Storbritannia og utgitt på nytt i 1934 og 1946. Hun var en jødisk feminist som jobbet for at kvinner skulle begynne å bruke prevensjon.
Det er også moderne «eksperter» som tar til orde for de samme metodene, for eksempel Anna Wahlgren, hvis Barnabok var veldig populær, men også kritisert, i flere tiår. Hennes tese er at trøst bekrefter barnets uro og sementerer følelsen av å være hjelpeløs. Derfor skal barnet få gråte alene. I dagens samfunn er karrieren et statussymbol for kvinner, og derfor blir gråtende ettåringer etterlatt i barnehagen for forhåpentligvis å bli trøstet av andre mens moren arbeider.
Det er fortsatt studier som viser at det beste du kan gjøre er å ignorere gråt slik at barnet lærer å «trøste seg selv». Marsha Weinrub, professor i psykologi ved Temple University, kommenterte en slik studie fra 2016 med at det var en trygg metode både på kort og lang sikt, noe andre avviser.
Mange fikk altså disse rådene uten å oppføre seg som den tyrannen som Olofsson beskriver at hennes mormor ble. Forklaringen ligger kanskje ikke i oppdragelsesteoriene eller «nazismen», men i at mormoren hadde en personlighetsforstyrrelse? Barn av narsissister eller sosiopater kan beskrive nøyaktig samme kalde, harde oppførsel fra foreldre som også rettferdiggjør seg med at behandlingen skal styrke barna. Men sunne voksne, nå som da, viser kjærlighet og omsorg for sine barn. Så var det naturligvis også i Det tredje riket.
/Iselin Nord
