Slaget om Arras

HISTORIE Den 21. mai 1940 ble slaget om Arras utkjempet mellom tyske og britiske styrker.

Etter at Frankrike erklærte Tyskland krig den 3. september 1939 hadde kamphandlingene på vestfronten begrenset seg til enkelte trefninger og luftkrig. Denne liksomkrigen tok slutt da operasjon «Fall Gelb», den tyske storoffensiven mot Frankrike, startet den 10. mai 1940. Den franske forsvarsplanen baserte seg hovedsakelig på foreldede militærstrategier. Det hadde blitt bygget en imponerende forsvarslinje med befestninger og artillerifort langs grensen til Tyskland, Maginotlinjen. Til å hjelpe seg hadde franskmennene den britiske ekspedisjonsstyrken (BEF), som på denne tiden utgjorde over 300 000 soldater.

Den tyske krigsplanen hadde store likheter med Schlieffenplanen som de brukte under den siste krigen mot Frankrike. I stedet for å stange seg blodig mot de franske forsvarslinjene gikk man ganske enkelt forbi dem og sendte de mobile panserenhetene gjennom det ugjennomtrengelige Ardennene, samt Belgia og Nederland. En av de tyske panserspydspissene var ledet av general Erwin Rommel som med sin 7. panserdivisjon avanserte raskt langs den franske kanalkysten.

Den 21. mai 1940 innledet BEF et lokalt motangrep nær den franske byen Arras. BEF hadde samlet krefter og skulle gjøre den hittil største innsatsen i den pågående krigen; de hadde satt inn to infanteridivisjoner samt 74 stridsvogner fra en av arméens stridsvognbrigader, og det var ytterligere 60 franske stridsvogner i reserve. De britiske stridsvognene som ble brukt i dette angrepet var hovedsakelig av typene Matilda I, en vogn som hadde god beskyttelse, men mindre god bevæpning; og Matilda II, som var både veldig godt beskyttet og var for den tiden veldig godt bevæpnet. Disse to vognene var nærmest usårbare for de tyske standardvåpnene for panserbekjempelse.

Hoveddelen av stridsvognene som Rommel var i besittelse av var av typene Panzer II, en lettpansret vogn med en 20 millimeter kanon; og Panzer 38t, en tsjekkisk konstruksjon med 37 millimeter kanon. Den tyske panservernkanonen som var tilgjengelig for infanteriet var også av kaliber 37 millimeter.

De tyske soldatene i SS-Regemente Totenkopf som tok imot hoveddelen av det britiske angrepet skjøt og skjøt med sine panservernkanoner, men ettersom de ikke hadde noen effekt på de fiendtlige vognene kunne britene bryte gjennom de første tyske linjene. SS-soldatene retirerte til de bakre linjene hvor det var beordret frem 88 millimeter luftvernkanoner og 105 millimeter haubitser som ble stilt inn for avfyring mot stridsvognene. Med hjelp av disse kanonene, samt Luftwaffe, ble den britiske motoffensiven stoppet. Britene mistet oppimot 40 stridsvogner før angrepet ble stoppet.

Da britene stoppet gikk Rommel umiddelbart til motangrep og drev britene tilbake til sine utgangsposisjoner, hvor de franske stridsvognene ble satt inn og med hjelp av franskmennene ble Rommel midlertidig stanset.

Da dagen var omme hadde de allierte mistet over 60 stridsvogner mot de tyske tapene på 12 vogner. De tyske troppene fortsatte sin fremrykking mindre enn 24 timer senere, og drev britene fra det europeiske kontinentet noen dager senere.