Intervju med krigshisseren Boris Johnson

KOMMENTAR Peter Andersson analyserer intervjuet med Storbritannias tidligere statsminister Boris Johnson i The Telegraph. I intervjuet kommer det frem noen interessante uttalelser fra hans side, blant annet om hans syn på hvorvidt krigen i Ukraina er en proxykrig fra NATOs side eller ikke, og hva han mener må gjøres i krigen.

Tidlig i intervjuet kommer Boris Johnsons syn på verden frem når han diskuterer det nylige valget av USAs president Donald Trump. Han argumenterer for at enhver menneskelig institusjon må ha en sterk leder. Han mener at dette i særlig grad gjelder for USA, og at landet nå har fått sin sterke mann. Verden er ikke et unntak fra dette prinsippet, og denne lederen må være USA.

«Vi må vinne PROXY-KRIGEN!»

Når det gjelder Trump, håper Johnson nå at han vil være den sterke lederen som vil ordne opp i den akutte situasjonen i Ukraina, ved å sette landet i en best mulig forhandlingsposisjon. Han mener at Trumps triumf i presidentvalget ikke må gå tapt ved et nederlag på slagmarken i form av en kapitulasjon overfor Russlands president Vladimir Putin. Johnson erkjenner at dette ville være en ydmykelse for USA og NATO, men han sier også at han til syvende og sist ikke vet hvordan den neste amerikanske presidenten vil opptre.

Johnson kritiserer generelt måten Vesten har opptrådt på. Han sier at Ukraina burde ha fått mye mer, ikke bare for å motstå den russiske invasjonskrigen, men også for å vinne krigen. Han erkjenner at det hele faktisk handler om at NATO i dag fører en proxykrig mot Russland. Når diskusjonen kommer inn på langdistanserakettene, som Frihetskamp tidligere har skrevet om, og som også kan brukes mot mål i Russland, mener Johnson at deeskaleringsargumentet er tull. Årsakene til dette, sier han, er følgende:

• At det ville skade Russlands forhold til andre land så utrolig mye at det rett og slett ikke er verdt det, og at han ville skremme sin egen befolkning i møte med vestens respons

• At dette uansett ikke ville knekke den ukrainske forsvarsviljen.

På slutten av intervjuet argumenterer han for at krigen burde ha blitt trappet opp mye raskere, slik at det hadde vært et bedre grunnlag for forhandlinger senere. Johnson sier også at han ikke ønsker å se mer blodbad, men at krigen må vinnes.

Veien videre

Når det gjelder hvordan Ukraina kan vinne, forklarer Johnson at Vesten nå må gi landets militære de kreftene og det utstyret de trenger for å presse Russland ut, uten at Vesten selv kommer i direkte konfrontasjon med russerne. Han argumenterer også for at det trengs mer penger, at de frosne russiske verdiene bør brukes til en verdi av 300 milliarder dollar, og at det bør opprettes et nytt «lend lease»-program for Ukraina, som han mener er et så rikt land at det vil være i stand til å betale ned gjelden sin på sikt. NATO må også være til stede i Ukraina som «fredsbevarende styrker» for å beskytte landet i fremtiden, sier Johnson.

Putin = Hitler?

Under intervjuet blir Johnson spurt om han ser Russlands president Vladimir Putin mer lik Adolf Hitler eller Josef Stalin. Han svarer Hitler, og argumenterer for at Putins historiesyn ligner mer på Hitlers, og fortsetter med å sammenligne med Hitlers argumentasjon om hvordan ulike grupper har rett til ulike territorier og hvordan krig kan rettferdiggjøres. Johnson går imidlertid aldri i detalj om hva han mener. Han blir så spurt om risikoen for en «moderne Hitler», som Putin ifølge Johnson er, hvis det går dårlig for Russland i krigen i Ukraina, og journalistene hevder at Hitler heller ville sett Berlin brenne enn å kapitulere. Johnson sier her at han ikke tror at Putin ville ha akseptert en krig der Moskva ville bli truet, men at dette ikke handler om det. I stedet mener han at Putin ville ha vært i stand til å håndtere at Ukraina gjenerobrer de områdene av landet som Russland nå kontrollerer som følge av invasjonen. Han hevder også at det russiske folket ikke liker krigen, men at de heller vil se den fortsette enn å se Russland ydmyket i et nederlag, og at de vil høre fra Putin at «spesialoperasjonen» har nådd sine mål.

I intervjuet hevder Johnson at det er en «stinkende løgn» fra Kreml at han skulle ha sabotert de pågående fredsforhandlingene to måneder inn i krigen. Han hevder at hans besøk ikke hadde noen innvirkning på forhandlingene, og at Ukrainas vilje til å forsvare seg var så stor at det ikke ville ha spilt noen rolle om han kom eller ikke. Ifølge ham ville Ukraina aldri ha kunnet akseptere kravene fra Russland, noe som ville ha betydd at landet ville ha blitt en «slavestat for Russland». Han legger til at Ukraina bare trengte å bli fortalt at Storbritannia ville fortsette å støtte dem i krigen. Johnson forklarer imidlertid ikke hvordan det ikke kan ha vært en påvirkning, ettersom landet faktisk skaffet seg flere og tyngre våpensystemer over tid. Han ber også The Telegraph om å forsøke å avkrefte denne «løgnen», og at det ikke er mulig å snakke med russerne om dette. Journalistene bør i stedet henvende seg til ukrainerne, sier han.

Johnson blir også spurt om hvem i Europa som har vært det «svake leddet» som har ført til dagens situasjon. Han svarer med å peke på østeuropeiske land, spesielt Ungarn.

Oppsummering

Johnsons perspektiv gjennom hele intervjuet er at det er russerne som har angrepet et uskyldig land uten grunn, og at de må stoppes. Han tar aldri hensyn til at NATO har ekspandert østover i flere tiår, Maidan-kuppet, at Tysklands tidligere forbundskansler Angela Merkel åpent uttalte at Minsk-avtalene aldri var ment å bli implementert, eller at Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj sa det offentlig, slik at det så ut som om Ukraina ville bli medlem av NATO.

Han vil ha et «sterkt og suverent Ukraina» som skal beskyttes av NATO, uten å tenke på at Russland kanskje like gjerne vil ha sine tropper der for fredsbevarende formål.

Han ser ikke ut til å ha innsikt i at den ukrainske forsvarsviljen faktisk har sunket drastisk i løpet av krigen, fra 73 til 38 prosent.