HISTORIE Den 17. mai 1933 presenterte Adolf Hitler sitt første av mange fredsforslag. I den tyske riksdagen oppfordret Hitler til allmenn nedrustning.
At det nasjonalsosialistiske Tyskland ikke ville ha en ny verdenskrig fremkommer blant annet av de mange fredsforslagene som Adolf Hitler leverte mellom 1933–1939, men også av forsøkene på å få fred etter at andre verdenskrig hadde brutt ut som følge av britenes krigserklæring mot Tyskland. Likevel ble Tyskland siden 1933 utmalt som den aggressive parten. I virkeligheten var det ikke fordi Tyskland rustet opp, som det ble hevdet, men fordi det tyske folket under nasjonalsosialistene ikke lenger ville la seg ydmykes av Versaillestraktaten og stilte spørsmålstegn til dens vilkår.
Tyskland hadde i første verdenskrig lidd et skjebnesvangert nederlag og ble stilt overfor groteske fredsvilkår som var utformet for å knekke det tyske folket. Versaillestraktaten fra 1919 la hele skylden for krigen på Tyskland og tvang landet til å betale gigantiske erstatninger på hundretalls milliarder gullmark til seiersmaktene. Tyskland ble tvunget til å låne for å betale erstatningene, hvilket førte til hyperinflasjon og store økonomiske og sosiale problemer. Med hjelp av Versaillestraktaten stjal også seiersmaktene tysk territorium og forbød Tyskland å ha sitt eget forsvar. Tyskland fikk bare ha en ubetydelig hær og marine og intet flyvåpen overhode.
Da NSDAP kom til makten i 1933 fryktet første verdenskrigs seiersmakter (England, Frankrike og USA) at Tyskland skulle rive i stykker Versaillestraktaten (noe som også skjedde i 1936) og spredde rykter og påstander om at Tyskland rustet opp i hemmelighet. Den 17. mai 1933 besvarte Hitler disse påstandene i den tyske riksdagen. I sin første utenrikspolitiske tale presenterte også Hitler det første av mange fredsforslag. I talen sa Hitler blant annet:
Tyskland skulle uten videre være beredt til å oppløse hele sin militærorganisasjon og ødelegge den lille rest av våpen som det har fått beholde, såvidt de tilgrensende nasjonene gjorde det samme. Men om de andre statene ikke er villige til å gjennomføre nedrustningsbestemmelsene i Versaillestraktaten, som er forpliktende selv for dem, må Tyskland i det minste stå fast ved sitt krav på likestilling.
Tyskland er fullstendig beredt til å avstå fra offensive våpen av alle slag, såvidt de væpnede nasjonene på sin side ødelegger sine offensive våpen innenfor en gitt tidsperiode, og hvis deres bruk forbys av en internasjonal konvensjon.
Tyskland er beredt til å inngå i enhver oppriktig ment ikke-aggresjonspakt ettersom det ikke vil angripe noen, men kun forsvare sin sikkerhet.
Den tyske regjeringen ønsker at alle vanskelige problemer kommer til en fredelig løsning med andre nasjoner. Den vet at en militæraksjon i Europa, selv om den fullstendig lyktes, skulle kreve offer som ikke stod i noe rimelig forhold til gevinsten.
Den tyske regjeringen og det tyske folket vil dog ikke under noen omstendigheter la seg tvinges til noen underskrift som skulle innebære at Tysklands diskriminering foreviges.
Georg Brandell har i boken
I denne talen presiserte han at Tyskland hadde avrustet: utrolige mengder våpen og ammunisjon hadde blitt skrotet eller utlevert, Rhinland hadde blitt demilitarisert, de tyske festningene rasert, de tyske krigsskipene utlevert, de tyske flyene ødelagt og treningen av reserver stoppet. SA og SS var ikke militært trente forband eller reserver i arméen, men hadde oppstått fra rene partipolitiske behov og var uten militær utdannelse og utrustning. Det samme var forholdet med Stahlhelm. Alle disse organisasjonene tjente rene politiske formål.
Tyskland hadde, fortsatte Hitler, legitime moralske krav på at de andre maktene på sin side oppfylte forpliktelsene de hadde som følge av Versaillestraktaten. Tyskland hadde ikke fått den likestillingen som det ble anerkjent i desember.
Hitler advarte i slutten av sin tale mot å fortsette å bruke metodene som hadde ført til den daværende tidens krise, og han beskrev i korthet resultatet for Tysklands del av disse metoders bruk: millioner ruinerte liv, hele yrkesgrupper ruinert og en ufattelig hær av arbeidsløse. En håpløs elendighet hvis fulle omfang og dybde kunne belyses med at siden Versaillestraktaten ble undertegnet hadde 224 000 mennesker i Tyskland – menn, kvinner, eldre og barn – selv tatt sine egne liv, nesten utelukkende på grunn av nød og fattigdom.
Den 2. februar 1932 hadde Folkeforbundet (forgjengeren til FN) arrangert en nedrustningskonferanse i Genève hvor 59 stater deltok, deriblant Tyskland. Den 14. oktober 1933, et halvt år etter Hitlers tale i riksdagen, trakk Tyskland seg tilbake fra konferansen ettersom Tyskland ikke ble betraktet som en likeverdig part. Tyskland gikk også ut av Folkeforbundet. Det hadde vist seg at ingen av nasjonene på konferansen ville ruste ned, og seiersmaktene hadde tvertimot rustet opp som svar på det tyske folkets oppreisning. Hitler resonnerte som så at hvis ingen andre nasjoner ruster ned, hvorfor skulle Tyskland gjøre det? Det drøyde til 1936 før Tyskland rev i stykker Versaillestraktaten og begynte å ruste opp for å garantere sin sikkerhet. Tyskland fortsatte dog med å levere flere fredsforslag, som alle ble ignorert av kreftene som hadde innstilt seg på en ny storkrig.
Videre lesing: What the World Rejected: Hitler’s Peace Offers 1933–1939
