HISTORIE Den 1. august 1492 iverksettes Alhambra-bestemmelsen, og kong Ferdinand og dronning Isabella landsforviser «spanske» jøder.
Det hele startet i 1478 da Den spanske inkvisisjonen, eller Tribunal del Santo Oficio de la Inquisición som betyr «Det hellige inkvisisjonsbyrås domstol», ble opprettet for å renske ut de jødene som ble ansett være en destruktiv maktfaktor i kirken og samfunnet.
Årsakene var formelt åger, okkultisme og menneskeofring av barn, missbruk av katolske embeter samt at jøder kollaborerte med og slapp maurene inn i spanske byer, da de invaderte Spania på 700-tallet og deretter fortsatte å kollaborere med disse muslimske okkupantene.
Utvisningen av jødene – som flyttet finansiell makt fra jødiske til spanske hender, samt opprettet en forent sterk spansk nasjon uten destruktiv multikultur – innledet det som allment betraktes som Spanias gullalder, en tid da solen aldri gikk ned over det spanske riket og dets besittelser over hele jorden. På denne tiden blomstret kunsten og litteraturen i Spania.
På midten av 1400-tallet var Spania et delvis erobret og flerkulturelt land, med mange maurere (nordafrikanske muslimer) og jøder. Reconquista, den kristne gjenerobringen av den iberiske halvøy fra maurerne, ble innledet i 718 og kulminerte den 2. januar 1492 med utkastelsen av den mauriske herskeren Boabdil og gjenerobringen av Granada.
Da ordningen deretter begynte å gå tilbake til det normale, da de mauriske erobrerne hovedsakelig hadde blitt drept eller tvunget ut av landet, gjenstod krigen mot den mer skjulte og «indre fienden», og den nylig opprettede spanske inkvisisjonen ble brukt for å sile ut såkalte kryptojøder, eller «nye kristne» som gjemte seg blant den kristne populasjonen.
Hovedinkvisitoren Tomás de Torquemadas metoder for å få frem sannheten har i moderne tid skapt sterke reaksjoner og beskrives i jødisk media som fullstendig barbariske og skammelige. Torquemada fikk dog resultater og hengav seg fanatisk til å finne jøder og muslimer som løy om sin tro og gjemte seg bak en kristen fasade mens de praktiserte jødisk kabbalisme og islam bak lukkede dører.
Den 31. mars 1492 ble Alhambra-bestemmelsen utstedt, der kong Ferdinand og dronning Isabella kunngjorde at jødene skulle forlate Spania, sine eiendeler og aldri returnere.
Dette var ikke noe som ble gjort av inkvisisjonen per se, men var en nasjons formelle deportasjon av alle jøder i landet, samt dødsstraff og konfiskering av all eiendom hos de som etter 1. august 1492 befant seg i landet. Totalt ble omkring 200 000 jøder deportert og omkring 50 000 konverterte til kristendommen. men var stort sett avslørt og fratatt av all makt.
Hva var da grunnen eller grunnene til denne utvisningen? De var både verdslige og religiøse i sin natur. Den første anklagelsen mot de spanske jødene er den såkalte blodsanklagen, eller «blood libel» på engelsk.
Mange påstår at den katolske kirken og inkvisisjonen bevisst løy, da de anklaget tusenvis av jøder for blant annet blodsoffer av ikke-jødiske barn. I boken Ebrei d’Europa e Pasque di Sangue (European Jews and Blood Easters) av Ariel Toaff, en israelsk universitetsprofessor, fremstår dog disse anklagene som høyst legitime.
Andre årsaker til utkastelsen var at spanske jøder hadde infiltrert den katolske kirkens hierarki og brukte sin makt til egne formål enn allmennyttens. Åger og spredning av ukristen dekadanse var også sterkt medvirkende faktorer som fikk Ferdinand og Isabella til å ta hånd om problemet og ytret blant annet disse ordene i sitt dekret:
Derfor, med veiledning og råd fra de fremstående menn og kavalerer i vår regjering, samt andre personer av kunnskap og samvittighet i vårt høyeste råd, er det etter mye vurdering besluttet at alle jøder og jødinner skal beordres å forlate vårt kongedømme og aldri tillates å returnere.
Vi beordrer videre i dette edikt at alle jøder og jødinner, uansett alder, som oppholder seg i vårt domene og våre territorier – at de forlater landet med sine sønner og døtre, deres tjenere og slektninger, store som små, uansett alder, ved slutten av juli dette år – og at de aldri våger å returnere til vårt land. At de ikke så mye som tar ett steg på den, og ikke inntrenger på den på noe som helst måte. Den jøde som ikke adlyder dette edikt og som finnes i vårt kongedømme og domener, eller som returnerer til kongedømmet på noen måte, vil bli straffet med døden og bli fratatt alle eiendeler.
– Ferdinand I og Dronning Isabella av Spania, nedskrevet av Juan de Coloma, majestetenes sekretær.
Tiden som fulgte gjenerobringen av Spania – utdrivelsen av denne indre fienden, alle maurere, og praktisk talt nesten alle ikke-hvite – innledet en tid av styrke, politisk enighet og velstand som kastet Spania fremover og oppover fra den dypeste svakhet til å bli sin tids største imperium. Samme år satt Columbus seil mot Amerika og det ble opprettet et rike som poetisk ble kalt el imperio en el que nunca se pone el sol eller «imperiet hvor solen aldri går ned».
