EU Ungdom mot EU har vedtatt en uttalelse hvor de gir sin tilslutning til NATO, som angivelig motvekt mot opprettelsen av en EU-hær. Nå er de imidlertid spilt sjakk matt ved at EU har integrert NATO, eller omvendt, og de europeiske NATO-landene må da forventes å akseptere de økonomiske og politiske føringene som kommer fra Brussel.
Den sikkerhetspolitiske situasjonen som angivelig skal være høyst prekær har vært brukt som argument for mangt og meget den siste tiden, med alt fra energi- og matsikkerhet, til militær opprustning og militarisering. Ikke bare skal enkeltnasjoner spille sin rolle i dette maskeradeballet, men disse skal videre integreres i overnasjonale organisasjoner og strukturer, begrunnet nettopp med «den sikkerhetspolitiske situasjonen». Tegnene har vært der lenge, grensene mellom sivilsamfunnet og staten har i mange henseender blitt utvisket og det er forventet at alle samfunnsdelene stiller seg bak de statlige, politiske kommunikeene. Og dette er ikke de eneste grensene som skal utfordres; nasjonsgrensene, så vel som mennesket selv, og da de moralske, åndelige og psykologiske grensene, er også under angrep.
Det er vanskelig å vite beveggrunnene og den egentlige motivasjonen for at Ungdom mot EU, Nei til EU`s ungdomsorganisasjon, tidligere i år ga sin tilslutning til NATO. De uttaler selv at uttalelsen ble vedtatt på bakgrunn av at man der i gården angivelig frykter oppbygging av en separat hærstyrke av EU, og at dette ville «føre til uante konsekvenser dersom en overnasjonal union som EU skal konkurrere mot vår forsvarsallianse i Europa». Av en eller annen grunn blir derfor det naturlige svaret fra Ungdom mot EU å uttrykke sin støtte til NATO, en annen udemokratisk, overnasjonal union. Og da er det betimelig å spørre: hvorfor er dette noe man skal ha en offisiell politikk på i Ungdom mot EU? Bør ikke deres kamp være utelukkende rettet mot å hindre et norsk medlemskap eller tettere integrering i EU?
Nå kan det se ut som om at, ikke helt uventet, Ungdom mot EU har skåret et veritabelt selvmål som undergraver og truer i ytterste fall med å rive ned organisasjonens grunnstruktur og eksistensberettigelse. Nå har nemlig NATO og EU blitt enige om et militært partnerskap og dermed skal integreres i hverandre; NATO blir dermed de facto EU`s militære arm. Det skal også lite fantasi til for å se at spesielt konflikten i Ukraina da også vil bli brukt for knytte de europeiske medlemmene av NATO til de økonomiske og politiske strukturene i EU, noe de kanskje vil kalle «en koordinering av de økonomiske og politiske prioriteringene i de respektive nasjonene». Etterfulgt av et «på grunn av den sikkerhetspolitiske situasjonen naturligvis». Dette vil dog mest trolig ikke gjort til offisiell politikk, alle spor av «demokrati» er tross alt Van der Leyens kryptonitt, men vi vil se tegnene manifestere seg med ujevne mellomrom og på ulike områder i årene som kommer. Vi kommer dermed til å være medlem av EU uten å vite det.
Man må stille spørsmålstegn ved evnene til geo-politisk analyse når slike uttalelser blir vedtatt; det var ikke nødvendig med en profets klarsyn for å se at nettopp «den sikkerhetspolitiske situasjonen» ville bli brukt til nettopp til å integrere alle folkefiendtlige, anti-demokratiske og overnasjonale organisasjoner i et felles prosjekt. En genuin front mot overnasjonale, anti-demokratiske og folkefiendtlige organisasjoner ville naturligvis avvist både NATO og EU, og det er disse kriteriene man må vurdere slike prosjekter etter. Om dette var tilsiktet, om dette var den egentlige intensjonen vites ikke, som en handling for å holde Norge utenfor EU var det imidlertid kontraproduktivt, og man får håpe for nasjonens del at dette kan tilskrives et ungdommelig feilskjær som man lærer av og retter opp.
