MENING Episk artikkel om fanatisme, arketyper og selvforbedring av Martin Saxlind.
Det var noen år siden jeg leste Derek Hollands bok med tittelen «The Political Soldier». Jeg husker at jeg egentlig ikke syntes at boken levde opp til det gode ryktet den hadde, og jeg har et vagt minne om at det kanskje var et overdrevet fokus på spiritualitet og kristendom som ikke falt i smak. Imidlertid liker jeg veldig godt begrepet «politisk soldat» – som sies å ha blitt anvendt først av Joseph Goebbels – og det er et konsept som jeg har tenkt å diskutere i denne artikkelen.
Fanatisme
Slik jeg ser det er en politisk soldat både fanatisk og rasjonell. Fanatisme er forankret i en sterk idealisme og moralsk overbevisning om at det vi kjemper for er rett. Denne fanatismen kommer delvis fra det rent subjektive synet at VÅRT folk lider svært dårlig av multikulturalisme og at det ikke er i VÅR INTERESSE å bli erstattet og fortrengt av andre etniske grupper. Men etter min mening finnes det også et objektivt komponent, der vårt folk faktisk objektivt sett er mer høytstående og verdifulle enn andre etniske grupper og at verden vil bli et styggere, kjedeligere og generelt dårligere sted hvis den hvite rasen går til grunne.
Vi er under angrep på flere fronter og må forsvare oss. Vårt folks overlevelse og hele jordens fremtid står på spill.
Derfor, uavhengig av dårlige odds eller personlige risikoer som må tas, er det alltid vår plikt å kjempe fanatisk for seier og overlevelse; og de som fullt ut gjør sin plikt vinner en heder som de mer moderate tilhengere ikke kan gjøre krav på. Samtidig er idealisme og offervilje, akkurat som en muskel i kroppen, noe du ofte kan trene. Ingen er født som en fullendt politisk soldat, men ved å bli med i kampen, ha den rette holdningen og gradvis ta på deg mer og mer ansvar etter hvert som ferdighetene dine vokser, kan du nærme deg idealet vi streber etter.
En politisk soldat er altså en fanatiker som tar kampen svært alvorlig og alltid gjør det som må gjøres. Dette trenger imidlertid ikke bety at den politiske soldaten er en humorløs og livshatende misantrop. Vi kjemper FOR vårt folk og et samfunn i harmoni med naturlovene, ikke nødvendigvis MOT andre mennesker eller med hat i tankene.
Rasjonalitet
Fanatisme bør heller ikke føre til mental ensporighet der man ikke er i stand til å forstå hvordan andre tenker eller til å revurdere sine egne ideer hvis disse viser seg å være ineffektive. En politisk soldat har alltid en rasjonell holdning der man prøver å finne den beste veien videre for å nå våre politiske mål.
Å bare være fanatiker er altså ikke nok for oss nasjonale. Vi kan her ta muslimer og hooligans som to eksempler. Muslimske fanatikere er mest interessert i å komme til paradiset og tror de kan komme dit blant annet ved å sprenge seg selv i luften. Hooligans kan på sin side sies å være fanatiske voldsentusiaster. Å være beredt til å ofre sitt liv (som en islamist) eller like vold (som en hooligan) trenger ikke være feil og kan være NYTTIG i visse situasjoner, men det må alltid finnes en rasjonell tanke bak det man gjør. Middelet må ikke bli målet. Fanatismen må tjene et høyere formål – et godt formål.
Den politiske soldaten må derfor handle smart og langsiktig ut fra en korrekt analyse av den nåværende politiske situasjonen.
Verken politikere eller soldater
Å være en politisk soldat innebærer at man verken er politiker eller soldat. En politisk soldat kopierer for eksempel ikke den liberaldemokratiske politikerklassens selgeraktige uærlighet og overfladiskhet. Den politiske soldaten er en ærlig og genuin person, men driver motvillig med politikk fordi det er nødvendig.
Den politiske soldaten er heller ikke en person som trener og lever samme liv som en yrkessoldat. For den politiske kampen i dag er ikke en militær konflikt og ser heller ikke ut til å bli det i overskuelig fremtid. Men den politiske soldaten trener regelmessig, for å kunne forsvare seg og sine kamerater, samt fordi det er sunt og karakterdannende. Å leve spartansk er også praktisk og blir ofte en konsekvens av all tid og alle penger som den politiske soldaten legger i sitt politiske engasjement.
Ettersom de politiske soldatene er fanatikere og tar kampen svært alvorlig, er det en fare for at de kan opptre overilet og irrasjonelt, at de glir for mye inn i rollen som soldat selv om det ikke pågår noen konvensjonell krig. Derfor kan det på dette tidspunktet være greit å stoppe opp og reflektere litt over hvorfor kampen akkurat nå er politisk og ikke tjener på sporadiske voldshandlinger.
Muslimers praksis er forkastelig da den rammer tilfeldige og uskyldige mennesker. Men selv om du kunne gjort noe som bare skader mennesker som fortjener det, er det en «negativ» handling som ikke endrer noe i det hele tatt. Det jeg mener her er at selv om du for eksempel kunne trykket på en knapp og fått alle menneskene i den norske regjeringen til å dø, ville det ikke endre politikken som føres fordi den opprettholdes av et stort kompleks av mektige institusjoner og politikerne fortsatt raskt ville bli erstattet av nye politikere som fører den samme politikken. Det som først og fremst trengs for at en radikal politisk endring i samfunnet skal kunne gjennomføres, er at vi nasjonale gjennomfører POSITIVE HANDLINGER som øker vår makt. Hvis vår makt og organisatoriske kapasitet ikke øker, spiller det ingen rolle hva annet som skjer.
Jeg sier ikke at politisk vold alltid er moralsk galt, men i den nåværende situasjonen er det nesten alltid taktisk galt (og det er moralsk galt å bevisst gjøre taktiske feil!). Den eneste volden jeg kan se et taktisk behov for i dag er selvforsvarsvold mot venstreorienterte ekstremister som terroriserer nasjonale. Så lenge venstreorientert terrorisme eksisterer, vil kontraterrorisme være nødvendig, og når staten ikke utfører det, må andre gjøre det.
Men å engasjere seg i terrorisme eller paramilitær organisering ville vært en fatal feil for oss nasjonale. Det er å starte i feil ende ettersom vi har for oss en god del konstruktivt arbeid med å bygge opp vår egen makt, før vi eventuelt kunne vært i stand til å utfordre systemet på en slik måte, og delvis gir det helt åpenbart systemet et påskudd til å slå ned på og forby nasjonale organisasjoner.
De som er overbevist om at kampen i fremtiden vil gå den veien bør nøye seg med å forberede seg mentalt og fysisk, for så fort man krysser den juridiske grensen og forbereder seg organisatorisk og materielt, vil man sitte fast i et undergrunnsprosjekt som gjør det vanskelig å gjøre alt annet som behøves å gjøres mer åpent.
Dermed er ikke spørsmålet om gjenerobring av Tysklands makt: Hvordan produsere våpen? men: Hvordan skape den ånden som gjør et folk i stand til å bære våpen? Hvis denne ånden dominerer et folk, finner viljen tusen veier, som hver ender i våpen! På den annen side kan du gi en kujon ti pistoler, og han vil ikke avfyrt et eneste skudd hvis han blir angrepet. De er mer ubrukelige for ham enn en vanlig klubbe for den modige mannen.
– Adolf Hitler –
Tre arketyper
Det er i utgangspunktet tre forskjellige typer politiske soldater som har litt forskjellige egenskaper og roller i kampen.
Leder:
– Ha gode organisatoriske evner og få ting til å skje
– Er flink til å håndtere mennesker
– Har et stort kontaktnett og er innflytelsesrik
– Er ofte hjelpsom og bidrar til å oppdra nye politiske soldater
– Har ofte en lederstilling og er ofte veldig synlig for omverdenen
Spesialist:
– Ha politisk verdifull spisskompetanse innen områder som ideologi, propaganda, juss, økonomi, forskning, IT, grafisk design, etc.
– Jobber ofte veldig hardt bak kulissene
– Kommer med mange ideer
– Deler sin spesialistkunnskap
Aktivist:
– Trener mye
– Tar kampen til gatene
– Representerer bevegelsen i sitt nærområde
Siden de politiske soldatene dessverre er relativt sjeldne, samtidig som behovet for dem er veldig stort, er det ofte at mange blir tvunget til å gjøre litt av alt av det ovennevnte, i stedet for å holde seg til en av rollene. At enkeltpersoner får for mye på tallerkenen er en av hovedårsakene til at folk blir utbrent, og at den nasjonale bevegelsen ofte bytter ut ledere, spesialister og aktivister i et alt for høyt tempo. Løsningen er at flere må hjelpe til og ta på seg ansvar, noe som skaper en mer bærekraftig arbeidsmengde for alle og gjør at nøkkelpersoner kan fokusere på å gjøre visse oppgaver veldig bra i stedet for å gjøre mange ting halvhjertet.
Forbedring
En politisk soldat streber alltid etter å utvikle seg selv og sine ferdigheter. Ved å styrke seg selv styrker han bevegelsen.
Uansett hvordan den politiske kampen generelt går eller hvilke strategier og metoder som anvendes (og hva den enkelte aktivists meninger om disse er), kan en politisk soldat alltid fremme kampen ved å ta individuelt ansvar og jobbe med seg selv.
Den politiske soldaten driver med styrketrening og kampsport. Vedkomne leser for å utdype sin ideologiske kunnskap og studerer og praktiserer for å lære nye ferdigheter som trengs i kampen. Gjennom sitt arbeid kan vedkomne også samle inn penger til bevegelsen. Til slutt har den politiske soldaten et bredt kontaktnett, dels for å få inn informasjon og dels for å rekruttere nye aktivister. Å være misfornøyd med samfunnet er ikke en unnskyldning for å være passiv mens man venter på at samfunnet skal gå til grunne!
For å utvikle seg må den politiske soldaten være ydmyk. Ingen er perfekte, det er alltid et utviklingspotensial hos seg selv. Derfor fokuserer den politiske soldaten først og fremst på seg selv i stedet for å kaste bort tiden på å dømme andre kamerater for deres mangler.
Siden den politiske soldaten gjennom sin rasjonelle fanatisme over tid utvikler seg til et sterkt og hardt menneske, er det en risiko for at han utvikler en forakt for folket og begynner å se ned på vanlige mennesker. Dette er et problem fordi det fremmedgjør aktivisten fra menneskene han kjemper for. En annen fare er at den politiske soldatens sterke personlighet kolliderer med andre personligheter innad i bevegelsen og at det kan oppstå unødvendige konflikter basert på ego. Det er derfor viktig å opprettholde sin ydmykhet og opptre kameratslig og ikke være unødvendig mistenksom eller sjalu på sine kamerater.
Det er også en risiko for at et overdrevent fokus på selvforbedring kan knyttes mer til narsissisme og egoisme enn til politisk engasjement. Den politiske fordelen med at en allerede sterk person løfter 5 kg mer i benkpress er nesten ikke-eksisterende. Det er sunt å trene og det er en god hobby, men utover et visst nivå blir det overdrevent og gir «diminishing returns» fra et strengt politisk perspektiv. Det er det samme med en person som trener kampsport syv dager i uken, men aldri tar kampen til gatene. Trening er bra for deg, men det gjør ingen nytte for kampen. En politisk soldat vier seg ikke bare til trening og skrytende positur, han bruker aktivt kunnskapen sin der det trengs!
Enighet gir styrke
Vanlige soldater er organisert i en armé og må innrette seg etter hierarkiet og være gode lagspillere. Det samme gjelder politiske soldater som forstår at man kan utrette mer organisert sammen med andre, enn hver for seg. Enighet gir styrke fordi ressurser og kunnskap kan deles innenfor organisasjonen og brukes der de gjør maksimal politisk nytte.
Enighet eksisterer fremfor alt innenfor egen organisasjon, men kan også eksistere med allierte individer og grupper som arbeider på egen hånd mot mer eller mindre de samme politiske målene. Den politiske kampen utkjempes av mange ulike organisasjoner og aktører og ingen organisasjon alene kan fylle alle funksjonene som trengs i dag (eller kan bli nødvendig i fremtiden). Det er imidlertid irrasjonelt å ha konkurrerende organisasjoner som driver samme type virksomhet. En bred revolusjonær bevegelse må skape politisk enighet mot systemet den bekjemper, ikke drive innbyrdes «konkurranse» etter en eller annen liberal idé om at det «frie politiske markedet» på magisk vis vil løse problemene våre dersom alle opptrer fullstendig anarkistisk og ukoordinert. Her har det nasjonale miljøet sviktet de siste årene og det har kostet oss alle dyrt.
Den politiske soldaten er organisert og forstår at noen ganger må man inngå kompromisser. Det er ikke alltid mulig å få viljen sin i en organisasjon, og man trenger ikke personlig å like hver enkelt person i organisasjonen. Hvis man er misfornøyd med noe, jobber man langsiktig for å løse ett problem om gangen. Det er ikke mulig å løse alt i en fei, og den politiske soldaten er ikke bare den som kommer med kritikken, men han tar også – når det er mulig – ansvar for å løse problemet han har identifisert.
Dette med å ta individuelt ansvar, selv for mer tyngende og kjedelige oppgaver, er viktig og faller på skuldrene til de politiske soldatene. En sterk bevegelse er basert på at et stort antall kompetente individer – de politiske soldatene – organiserer og gjennomfører alt som skal organiseres for å fremme kampen. En sterk bevegelse oppstår ikke spontant fra en masse mennesker som målløst gjør det de føler for eller bare forteller andre hva de bør gjøre.
Som organisert – enten i en formell organisasjon eller mer løst som del av en bredere bevegelse – opptrer den politiske soldaten kameratslig mot sine kamerater. I tillegg til å solidarisk støtte de som er berørt av systemets represjon, kan dette bety å dele sin kunnskap. Med sin erfaring har den politiske soldaten mye kunnskap å dele og kan dermed bidra til å skape nye politiske soldater, noe som er en svært viktig oppgave. Den politiske soldaten prøver derfor hele tiden å omgi seg med drevne og dyktige kamerater som han enten kan lære eller lære ting av selv.
Prosessen med å skape en ny politisk soldat tar ofte mye tid og krever at personen er organisert og politisk aktiv lenge nok til å bygge seg opp og ha tid til å fordøye mye erfaring. En for høy medlemsutskiftning med lite gjennomtenkte og for tidlige avhopp er derfor problematisk da politisk modenhet ikke oppnås i slike tilfeller. Den politiske soldaten jobber langsiktig og føler en takknemlighetsgjeld til organisasjonen som oppdro ham.
En bevegelse fylt med politiske soldater som fanatisk tar ledelsen og rasjonelt leder veien videre vil rykke frem og vinne. Det er opp til deg som leser dette å bli en av soldatene i folkets politiske hær! Fremtiden ligger fortsatt i våre hender.
