HISTORIE Den 3. mai 1945 skjedde en av historiens største skipskatastrofer, da britiske bombefly angrep flere tyske skip i Lübeckbukta. Skipene var fulle av konsentrasjonsleirfanger og minst 7 000 omkom.
Under krigens siste dager avanserte britiske styrker gjennom Nord-Tyskland. Den 2. mai inntok de byen Lübeck uten kamp. I Lübeckbukta lå tre skip forankret: «Cap Arcona», «Thielbek» og «Deutschland». Ombord «Cap Arcona» og «Thielbek» befant det seg tusenvis av konsentrasjonsleirfanger som tidligere hadde blitt evakuert fra konsentrasjonsleiren Neuengamme.
«Cap Arcona» var et passasjerskip, sjøsatt i 1927, som før krigen hadde trafikkert ruten Berlin–Rio de Janeiro. Under krigens siste måneder var «Cap Arcona» et av skipene som transporterte flyktninger fra Øst-Preussen bort fra den røde armé. I april 1945 ankret hun i bukten utenfor Lübeck og ble, sammen med det mindre skipet «Thielbek», flytende fangeleir for fangene som hadde blitt evakuert fra Neuengamme.
Det tredje skipet, «Deutschland», holdt på å bli bygget om til sykehusskip og hadde, i hvert fall delvis, blitt markert som dette med hvit farge og kors. «Deutschland» hadde ingen fanger ombord.
Den 3. mai ble skipene angrepet av britiske Hawker Typhoon jagerbombere. Hvert Typhoon-fly var bevæpnet med 4 20 mm automatkanoner, 8 raketter og 2 250 kg. bomber. Angrepene skjedde i repeterende angrepsbølger om dagen. «Cap Arcona» ble hardt skadet og begynte å brenne voldsomt før det til slutt sank.
På «Thielbeks» dekk hadde tyskerne lastet et stort antall halmballer som skulle brukes til senger for fangene. Da disse tok fyr ble brannen så stor at fangene ikke kunne ta seg ut av lasterommene. Også det tredje skipet, «Deutschland», ble angrepet til tross for at det var markert som sykehusskip.
I begynnelsen av mai var det fortsatt veldig kaldt i vannet. Fanger, vakter og sjømenn hoppet overbord i et desperat forsøk på å redde seg. Britiske fly angrep så menneskene som befant seg i vannet og forsøkte å nå land. Resultatet ble en massakre. En britisk pilot, Allan Wyse, innrømmet senere:
Vi skjøt med kanoner mot mennene i vannet. […] Det var fryktelig, men vi fikk beskjed om å gjøre det og vi gjorde det. Slik er det i krig.
Grunnet de kaotiske forholdene som rådde har det aldri blitt avklart eksakt hvor mange som døde. Men det estimeres at minst 7 000 mennesker døde, hvorav nesten alle var konsentrasjonsleirfanger fra 24 forskjellige land. Senkningen av «Cap Arcona» og «Thielbek» regnes dermed som en av de tre verste skipskatastrofene i historien.
For å dekke over massakren har britisk propaganda etter krigen spunnet et nett av løgner om hendelsen. Metoden har hele tiden vært å utmale tyskerne som ufattelig grusomme for å få britene til å fremstå bedre. Det er et faktum at britene massakrerte fangene som lå i vannet, hvilket er en krigsforbrytelse, uansett om det var fanger, sjømenn eller soldater.
Det ble for eksempel spredt et rykte om at tyske SS-vakter også skjøt på de svømmende fangene. Hvordan SS-vaktene skulle ha kunnet gjøre dette, når de selv lå i vannet som var 7 grader kaldt, er et annet spørsmål.
En annen løgn, som selv i dag til en viss grad tas for sannhet, er at tyskerne planla å senke skipene ute på havet, og dermed drepe alle fangene. Spørsmålet man da kan stille seg er hvorfor tyskerne gjorde en innsats med å, under de siste kaotiske dagene under krigen, installere ekstra toaletter på skipene, fylle opp matlager, daglig frakte over drikkevann og lage halmsenger til fangene? Sannheten er i stedet den et tyskerne plasserte fangene ombord på fartøyene som en nødløsning ettersom det var lett å vokte dem der.
Dessuten kan det legges til at Svensk Røde Kors var på plass og delte ut matpakker da fangene ble tatt ombord på skipene.
Angrepet i sin helhet er og forblir en grov krigsforbrytelse, hvordan man enn i etterkrigspropagandaen vrir og vender på det.
