SAMFUNNSKOLLAPS I en NRK-kampanje viste PST hvordan de beskytter den «marginaliserte» homo-minoriteten da de aksjonerte mot unge «ekstremister». Samfunnet går mot kollaps, men de styrende nekter å hjelpe de som virkelig behøver det.
I en nøye regissert pr-kampanje som sammenfalt med både åpningen av det som noen omtaler som Pride-måneden (for de fleste kjent bare som «juni») og på dagen for statsministerens sikkerhetspolitiske redegjørelse, publiserte NRK en sak om angivelig «høyreekstrem» ungdom som på lukkede fora kom med angivelige harde utfall mot LHBTQP+-miljøet (vi har bare PSTs ord for dette).
PST hadde overvåket «miljøet» (sett på forumposter) over noen måneder og hadde nå bestemt seg for å oppsøke individene bak internettaktiviteten. Publiseringen ble da også gjort med tilhørende uttalelser fra PST, og til og med bilder og lyd fra begynnelsen av aksjonen. Noen timer etter publiseringen og aksjonene hadde sågar justisministeren tilfeldigvis funnet tid til å avholde en formell pressekonferanse.
Det er åpenbart at dette var et samarbeid mellom PST og NRK, og da initiert fra førstnevnte, og trolig var også det relevante departementet i det minste løpende informert fra starten av. LHBTQP+-miljøet i Norge har over lengre tid uttrykt mistro til PST, og Justisdepartementet indirekte, etter at overvåkningstjenesten groomet og bearbeidet den noe, på flere måter, enfoldige islamisten Zaniar Matapour til å begå terrorhandlingene i Oslo 25. juni 2022. PST og justisministeren trengte en sak for å justere dette inntrykket – noen grupper er man bare pålagt å holde seg inne med.
Dette stuntet imponerer imidlertid ingen. Siden dette utelukkende ble løst gjennom bekymringssamtaler har vi ingen ytterligere saksmaterie å forholde oss til, bortsett fra at NRK opplyser at de involverte skal ha vært i aldersspennet fra 12 år til midten av 20-årene. Hadde det vært uttalelser som brøt loven ville rettsapparatet bli involvert for de myndige og saksdetaljer ville kommet frem, noe det da altså ikke gjorde. Dette var da en gedigen regnbuefarget ballong som ble blåst opp i folkets åsyn, men som viste seg å inneholde bare en mengde luft.
Det er knapt noen som i dag vil hevde at LHBTQP+-miljøet utgjør noen marginalisert gruppe i samfunnet. Etter alle definisjoner på totalitære ideologier vil miljøet oppfylle de fleste punktene, dette for nettopp å beholde sin privilegerte posisjon. Dette var mest trolig ikke en bevisst strategi fra miljøet i det store, men snarere kan man si at bevegelsen selv ble groomet av krefter med vikarierende motiv.
«Kjærlighets»-fernisse miljøet omgir seg med er da blendende klart bare et semantisk/retorisk skjold for å ta unna all kritikk som skulle komme dets vei. Hvem kan være imot «kjærlighet»? Man har tapt før diskusjonen i det hele tatt kan starte. Det er dermed blitt betimelig å spørre hvordan denne ideologien ble opphøyd til denne nær-allmektige statusen, utnevnt til å utgjøre essensen for den vestlige liberale orden og derigjennom lakmustesten av gjeldende utviklingstrinn for et samfunn verden over (etter standard fra og som definert av vesten).
Skal man måle i omfang, negative samfunnskonsekvenser og retning på utvikling, ville den generelle desillusjonismen, fremmedgjørelsen og de psykiske problemene som først og fremst rammer yngre menn i dag kvalifisere i langt større grad til å bli beæret underkastelsen av hele samfunnet til dens tjeneste. Tre av fire (70%) personer som tar selvmord er gutter, og utviklingen går feil vei, uten at dette avstedkommer noen flagg, parader, allestedsnærværende symboler gjennom året, de herskendes posering eller kapitalens temporære hamskifte. Både fra et samfunnsperspektiv, så vel som på individnivå, utgjør dette et monumentalt mye større problem enn selvoppfattelsen til en minoritet, innen en minoritet – en selvoppfattelse de er forventet/oppfordret til å ha, og som blir dyrket for alt den er verdt, noe som i dag ikke er rent lite.
Men hvor mye kan kapitalen tjene på gutters sviktende psykiske helse? Hvor mange land kan undergraves og settes på en kurs til selvdestruksjon basert på omtanke for gutters psykiske helse? Hvordan kan man koble ideologien om åpne grenser til fokus på gutters psykiske helse? Hvordan angripe religion og tradisjonelle verdier gjennom å avhjelpe problemet med gutters psykiske helse? Svaret gir seg selv, det er ingenting å hente for disse gjennom å fremheve utfordringer med gutter og menns psykiske helse.
Man hadde i tillegg måttet anerkjenne et biologisk kjønn, kjønnet som til alt overmål er «feil» og sakskomplekset lar seg ikke utnytte ideologisk, verken økonomisk eller verdimessig, av fortrinnsvis liberale. Å adressere problemet ville i mange henseender gå i motsatt retning av kabalens mål. Et eksempel er yngre menns handikapp når det gjelder å finne seg en partner, spesielt med inntreden av de digitale datingplattformene, noe som i sin tur har medført fødselstall som gir en negativ befolkningsutvikling. Kort sagt velger kvinner bare blant et lite utvalg av attraktive menn, mens menn ofte må gå fra én avvisning til en annen; kvinner går da fra et kortvarig uforpliktende «forhold» til et annet, før de befinner seg på et stadie i livet hvor etablering av en familie er for sent rent biologisk. For menn vil disse stadig avslagene kunne føre til et negativt selvbilde og man oppgir å finne en livsledsager.
Finnes det bot for dette? Det gjør det, men som forsker Mads Larsen sier:
– Teoretisk sett er det mange løsninger på de lave fødselstallene, men ingen av disse grepene er spiselige for vår vestlige kultur, sier han og ramser opp. Redusert likestilling, økt fattigdom, de-urbanisering, flerkoneri, et sterkere patriarkat, forbud mot abort og prevensjon, mindre individualisme og mer kollektivisme. Jeg tror heller vi vil styre mot selvutslettelse enn å fire på verdiene som vi bygget våre moderne samfunn på.
–En atomkrig hadde vært verre, med et fødselstall på 1,4 burde alarmen gå på det høyeste nivået. Jeg tror vi kommer til å velge selvutslettelse fremfor å fortelle kvinner at de bør ha noen begrensninger på hvem de skal date eller ligge med.
Selv vår egen undergang blir begrunnet med «demokrati», å dø demokratisk som det høyeste gode; som et Jonestown på steroider, ute av jungelen, men forbeholdt Aftenlandene, og de som frivillig har latt seg underkaste seg den liberale verdensorden for øvrig. Dette er med andre ord ikke noe vi kan stemme oss ut av, ikke innenfor tolkningen av demokrati som foreligger i dag, hvor «de herskendes tanker er de herskende tanker» og dissens møter, ikke markedets usynlige hånd, men snarere forventningen om batongen som skjuler seg bak samfunnets rygg.
