Ingen tegn på gasskamre – del to

«HOLOCAUST» Vedrørende mangelen på pålitelige vitnesbyrd for organisert massedrap ved konsentrasjonsleiren Treblinka.

I del én diskuterte jeg hvordan fotografiene presentert av Holocaust Denial on Trial (HDoT) og ortodokse «holocaust»-historikere ikke i seg selv er bevis på de påståtte drapsgasskamrene i Treblinka. I dag vil jeg ta for meg øyenvitneskildringen presentert av HDoT.

Det første øyenvitnet HDoT nevner er Jankiel Wiernik:

Det finnes øyenvitneskildring fra overlevende om plasseringen av gasskamrene.

Yankiel Wiernik, en overlevende fra Treblinka, ble tvunget til å delta i byggingen av de nyere og større gasskamrene. Wiernik beskrev og lokaliserte «røret», det gamle gasskammeret, og det nye gasskammeret i en modell han konstruerte på 1950-tallet. Denne modellen er nå utstilt i Israel.

Uten noen kunnskap om luftfotografiet fra 1944 plasserer Wiernik «røret» og begge gasskammerbygningene på stedet indikert av sporene i luftfotografiet. Videre, uten noen kunnskap om Franz’ fotografier, rekonstruerte Wiernik korrekt lignende bygninger, inkludert den nøyaktige taklinjen til den nye gasskammerbygningen, som er en fremtredende detalj i Franz’ fotografier. Disse fotografiene ble ikke funnet før på 1960-tallet. Hver av disse kildene bekrefter de andre.

Holocaust Denial on Trial: OPERATION REINHARD GAS CHAMBERS: TRACES OF THE GAS CHAMBERS

Jeg har tidligere skrevet en dramatisering av Wierniks antatte opplevelser i Treblinka for å illustrere hvor absurd hans historie og hele Treblinka-narrativet er. Om disse påståtte opplevelsene skrev Wiernik en nå nesten utilgjengelig bok kalt «A Year in Treblinka», som blir omtalt som den første øyenvitnerapporten om Treblinka. Her er et eksempel på en av de absurde påstandene i Wierniks bok:

Arbeidet med å kremere de døde ble startet. Det viste seg at kvinners kropper brant lettere enn menns. Følgelig ble kvinners kropper brukt som opptenningsved. Siden kremasjon var hardt arbeid, oppstod det rivalisering mellom arbeidsgruppene om hvem som kunne kremere flest kropper. Oppslagstavler ble satt opp og daglige poeng ble registrert. Likevel var resultatene veldig dårlige. Likene ble dynket i bensin. Dette medførte betydelige kostnader og resultatene var utilstrekkelige; mannlige lik ville rett og slett ikke brenne. Hver gang et fly ble sett over hodet, ble alt arbeid stoppet, likene ble dekket med løvverk som kamuflasje mot luftobservasjon.

Og et annet:

Så hørte jeg et skudd; i samme øyeblikk kjente jeg en skarp smerte i venstre skulder. Jeg snudde meg og så en vakt fra Treblinka straffeleir. Han siktet pistolen mot meg igjen. Jeg visste noe om skytevåpen og jeg la merke til at våpenet hadde hengt seg opp. Jeg utnyttet dette og sakket bevisst ned. Jeg trakk øksen fra beltet mitt. Min forfølger – en ukrainsk vakt – løp opp til meg og ropte på ukrainsk: «Stopp, eller så skyter jeg!» Jeg nærmet meg ham og slo ham med øksen over venstre side av brystet. Han kollapset ved føttene mine med en stygg lyd. Jeg var fri og løp inn i skogen. Etter å ha trengt litt dypere inn i krattet, satte jeg meg ned blant buskene. På avstand hørte jeg mye skyting. Tro det eller ei, kulen hadde egentlig ikke skadet meg. Den hadde gått gjennom alle klærne mine og stoppet ved skulderen min, og etterlot et merke. Jeg var alene. Endelig kunne jeg hvile.

Ja, du leser riktig. Wiernik hevdet at kvinners kropper kunne brukes som opptenningsved, at man kan stoppe kremasjonsprosessen på et øyeblikks varsel, og at en kule traff ham, men kun etterlot et merke. Ikke bare det, han hevder også at de jødiske fangene gjorde et spill ut av å brenne likene til sine medfanger. Virkelig? Det virker ganske antisemittisk å si at jøder ville være så hensynsløse og morbide.

Den andre paragrafen ovenfor sier at Wierniks beskrivelse av Treblinka samsvarte med fotografier som senere ble frigitt. Bare fordi Wiernik korrekt identifiserte noen bygninger, betyr ikke det at han ikke tar feil eller lyver om deres formål. Dette er hva «holocaust»-propagandister gjør. De tar en eksisterende bygning og sier at den ble brukt til noe annet enn det tiltenkte formålet.

Deretter tar HDoT opp vitnesbyrd fra Chil Rajchman, også kjent som Henryk Reichman.

På samme måte bekrefter Chil Rajchman (også kjent som Henryk Reichman), en overlevende fra Treblinka, eksistensen av begge gasskammerbygningene ved enden av røret:

På det tidspunktet jeg begynte å jobbe i dødsleiren så var det to gassingsstrukturer i drift. Den større hadde ti kamre, i hvert av dem kunne så mange som fire hundre mennesker komme inn. Hvert kammer var 7 meter langt og 7 meter bredt. Folk ble stappet inn i dem som sild. Når ett kammer var fullt, ble det andre åpnet, og så videre. Små transporter ble ført til den mindre strukturen, som hadde tre gasskamre, hvert av dem kunne holde 450 til 500 personer.

Holocaust Denial on Trial: OPERATION REINHARD GAS CHAMBERS: TRACES OF THE GAS CHAMBERS

Carlo Mattogno og Jürgen Grafs bok, «Treblinka—Extermination Camp or Transit Camp?», inneholder også noen vitnesbyrd fra Rajchman.

Ifølge Rajchman, også kjent som Reichman, var det fem til seks rister for brenning av kropper som hver kunne romme 2 500 kropper om gangen. Ifølge vitnet Szyja Warszawski målte ristene 10 ganger 4 meter. Dette betyr at for å få plass til 2 500 kropper, måtte de stables 16 meter høyt. Det er nesten fem etasjer! Ikke bare er dette logistisk usannsynlig, den rene vekten ville ha fått ristene til å kollapse under kremasjonsprosessen.

c. Plassering av Likene på Kremasjonsristene

Overflatearealet til én rist utgjorde 90 m². På grunn av sin struktur kunne kroppene bare plasseres på tvers av den; det er derfor å anta at for én meter av ristens lengde – som tilsvarer tre kvadratmeter – kan fire kropper plasseres, to henholdsvis til høyre og venstre for den sentrale aksen. Vi antar imidlertid for hver kropp et teoretisk gjennomsnittlig overflateareal på størrelsen av et rektangel på 1,75 m × 0,50 m, som også inkluderer nødvendig mellomrom for passasje av forbrenningsprodukter. På hele risten er det da plass til et lag på (4 × 30 =) 120 kropper. Hvis vi starter med en høyde på 30 cm per lag med kropper, og hvis man plasserte 3 500 kropper samtidig på risten, ville resultatet bli (3 500÷120=) 29 lag med kropper med en total høyde på (29×0,3=) 8,7 m!

Ifølge vitnet Henryk Reichmann ble det bygget fem til seks rister, som hver kunne romme 2 500 kropper om gangen. Vitnet Szyja Warszawski spesifiserte at hver rist målte 10 m × 4 m. Det følger av dette at man kunne romme et lag på 46 kropper på hver rist, og de 2 500 kroppene – se for deg dette – ville resultere i 54 lag, eller en 16m høy haug med kropper!

Selv om SS hadde klart kunststykket å stable 29 eller til og med 54 lag med kropper på risten, ville togskinnene ha bøyd seg under vekten, så vel som fra varmen, og kroppsfjellet ville fort ha kollapset.

«Treblinka—Extermination Camp or Transit Camp?» av Carlo Mattogno og Jürgen Graf, side 148.

Rajchman, også kjent som Reichman, hevdet også at gropene for å begrave kroppene (før de ble gravd opp og brent) var 50 ganger 30 meter og flere etasjer dype. Dette er ikke bare i konflikt med andre vitneforklaringer, men også med funnene til Sturdy Colls. Sturdy Colls, som for øvrig ikke utførte noen faktiske utgravninger, så hennes studie var ufullstendig og oppdaget ikke levningene av 900 000 jøder. For mer informasjon om hennes studie, klikk her.

Øyenvitnene Eliahu Rosenberg og Chil Rajchman, som etter denne forfatterens kunnskap er de eneste vitnene som har gitt detaljerte uttalelser om dimensjonene på massegravene i «dødsleiren», hevder at gravene var mye større enn den største graven kartlagt av Sturdy Colls. Eliahu Rosenberg hevdet i 1947 at massegravene målte 120 m × 15 m × 6 m, som gir et areal på 1 800 kvadratmeter og et totalt volum på 9 900 kubikkmeter. Chil Rajchman, hvis vitnesbyrd fra 1944 er fremtredende omtalt i radioprogrammet «Hidden Graves of the Holocaust» – inkludert en spesielt bisarr passasje om brennende blod – uttalte:

«Gravene var enorme, omtrent 50 meter lange, omtrent 30 brede og flere etasjer dype. Jeg anslår at gravene kunne inneholde omtrent fire etasjer.»

Ifølge vitnet Rajchman målte gravene dermed 1 500 kvadratmeter og kanskje så mye som 18 000 kubikkmeter i volum! Hvordan kan det ha seg at den største av gravene oppdaget av Sturdy Colls tilsvarer mindre enn en tredjedel av arealet Rajchman hevdet og en fjerdedel av arealet Rosenberg hevdet?

«Treblinka—Extermination Camp or Transit Camp?» av Carlo Mattogno og Jürgen Graf, side 316.

Avslutningsvis har HDoT ikke presentert pålitelig vitneforklaring som er nødvendig for å underbygge påstandene om at det fantes gasskamre for drap i Treblinka. De tre bevisene, fotografier og Wierniks modell av leiren, nevnt i HDoTs konklusjon, beviser kun overbevisende at det eksisterte bygninger i Treblinka. Det er ingenting ved dette «beviset» som beviser at bygningene fungerte som gasskamre for drap.

Konklusjon:

Franz’ fotografier, luftbildet fra 1944 og Wierniks modell bekrefter plasseringen av «røret» og de to bygningene på enden av det. Wiernik bygde sin modell på 1950-tallet da hans hukommelse var fersk. I tillegg er de arkitektoniske trekkene ved hans modellbygninger i samsvar med trekkene ved gasskammerbygningene i Franz’ fotografier (ikke funnet før på 1960-tallet). Disse tre bevisene, når de vurderes samlet, beviser overbevisende at gasskammerbygningene i Treblinka eksisterte og at deres generelle plassering er identifisert.

Holocaust Denial on Trial: OPERATION REINHARD GAS CHAMBERS: TRACES OF THE GAS CHAMBERS

Men vi er ikke ferdige enda! Merket dere hvordan HDoT ikke nevnte noe om fysiske bevis for eksistensen til drapsgasskamre i Bełżec eller Sobibor? Dette må og vil bli adressert i del tre.