LYRIKK I en artikkelserie løfter Frihetskamp frem norsk, nasjonalsosialistisk lyrikk fra skyggen av etterkrigstiden, og gjengir dikt som forhåpentligvis kan inspirere også i dagens kamp. Artiklene publiseres ukentlig på fredager klokken 20. I denne tredje artikkelen er turen kommet til Cally Monrad.
I bergje’ de’ blå e’ de’ ljost um de’ myrknar på jordi.
Der let de’ og lokkar. Der blomar de’ blått yvi eng.
Der leika små alfar me alle dei blomfagre ordi,
som alder vert sagt, berre anda um bergbruris seng.(Utdrag av «I bergje’ de’ blå», fra Gjenklang)
Forfatteren, sangeren og scenekunstneren Cally Monrad (1879–1950) utga seks diktsamlinger, i tillegg til tre andre bøker. Der livene til mange andre nasjonalsosialistiske diktere er sparsomt dokumentert, foreligger det en biografi om Cally Monrad.
Cally Monrad må «uten tvil regnes som en av våre fremste romansesangerinner på 1900-tallet», er vurderingen av henne i Norsk biografisk leksikon. Hennes talent beskrives samme sted som en kombinasjon av «en gyllen, varm mezzosopran, fremragende innlevelse og foredrag og en personlighet med islett av mystikk».
Hun debuterte som romansesanger i Kristiania i 1899, etter tre år med sangstudier. Fra 1901 til 1903 studerte hun videre i Dresden, hvor hun også fikk scenisk utdannelse. Som operasanger hadde hun sin første opptreden ved Nationaltheatret i Kristiania i 1903. Siden spilte hun en lang rekke betydelige roller på hovedscener i Norge, Norden for øvrig og Tyskland.
I 1940 meldte hun seg inn i Nasjonal Samling. Da hadde hun kjent Vidkun Quisling siden tidlig i 1930-årene. Under krigen skrev hun hyllingsdikt til ham. I 1941 ble hun ansatt som forstanderinne ved teaterskolen som NS-myndighetene opprettet; i 1942–45 var hun teatersjef ved Det Norske Teatret.
Stemmen hennes ble spilt inn en rekke ganger. Blant opptakene finner vi flere sanger av Edvard Grieg. Hun fremførte for øvrig hans romanseverk «Haugtussa» med komponisten selv ved flygelet i 1900, en begivenhet hun passet på å skildre i et av sine dikt.
Diktningen
Ikke overraskende kan hennes egenskaper som musiker og dikter synes å gå over i hverandre. Musikkritikeren Reidar Mjøen skrev følgende om sangeren og forfatteren: «De beste dikt i Cally Monrads samlinger eier høi poetisk verdi, betegnende for hennes følsomme og dypt romantiske gemytt med helling til mystikk, og visende fin musikalsk sans for ordets kunst.»
Det romantiske, mystiske og åndelige kan fremheves som stikkord for diktningen hennes. I sin gjennomgang av tre nasjonalsosialistiske lyrikere uttrykte Åsmund Sveen en særlig begeistring for Cally Monrads lyrikk: «[D]et som griper en i Cally Monrads ujamne lyrikk er en ualminnelig fantasi og en merkelig åndelig innsikt som alltid gjør seg gjeldende». Han var av den oppfatning at hennes beste dikt klarte å sammenføre «refleksjon og bilde», «stemning og tanke, kjensle og idé» til noe enestående.
Ved siden av den romantiske lyrikken finner vi også dikt som er tydelig politiske, og som går til krasse angrep på motstandere. Eksempler på slike dikt er «Noen ord om fedrelandskjærlighet» og «Til de anonyme» fra hennes siste diktsamling, «Gjenklang», som ble utgitt i 1941.
Død er et tema i flere av diktene. Ett av disse er «Vi er –». Som i dikt av andre nasjonalsosialistiske lyrikere plasseres døden der den hører hjemme: som en del av naturens og rasens gjenfødelse. Samtidig er diktet en hyllest til vår rase: Det dyrebareste vi har, er det vi er, det vi fører videre.
VI ER –
Vi er hvad vi aner og ønsker og vil.
Vi selv er vårt mål og den skapende ild.
Vi selv er vår vei. Vi er ånd og natur.
Vi selv er vårt merke i svarteste ur.Vi selv er vår saga, som stiger av mull.
Vi selv er vårt sølv og vårt lødig gull.
Vi selv er det land, som har gitt oss vår dåp,
som gav oss vår styrke, vår tro og vårt håp.Vi vet, vi er borte, før sol går ned.
Vi rykker tilbake for neste geled.
Vi vet, vi er støvgrann og svevende fnugg,
som synker mot kveld i den svalende dugg.Men skjønt er å synke i glemselens hav,
og godt er å hvile med fred i sin grav,
når jorden er pløiet og sæden er sådd,
når livet er levet og målet er nådd.(Fra Gjenklang)
Diktet hvis første strofe ble sitert innledningsvis, skal i sin helhet få avrunde denne artikkelen. Her finner vi både mystikk og referanser til norsk folkediktning, trekk som går igjen i flere av diktene til Cally Monrad. Det uforklarlige ligger i mystikkens vesen, og diktet kan således være egnet til å utfordre leseren.
Diktet inngikk opprinnelig i forfatterens syngespill «Trollskott», som ble oppført ved Det Norske Teatret. Dermed minner det oss om at sangen og skriften var nær beslektet for Cally Monrad.
I BERGJE’ DE’ BLÅ
I bergje’ de’ blå e’ de’ ljost um de’ myrknar på jordi.
Der let de’ og lokkar. Der blomar de’ blått yvi eng.
Der leika små alfar me alle dei blomfagre ordi,
som alder vert sagt, berre anda um bergbruris seng.I bergje’ de’ blå e’ de’ venar, hell nokon kan kvea.
Der silrar ein sylvbekk og småsyng um stjønnud’n små.
Der møtast den såraste lengt me den sælaste glea,
og heilagste minne e’ draumen i bergje’ de’ blå.(Fra Gjenklang)
Relaterte artikler:
Nasjonalsosialistisk lyrikk, del 1: Kåre Bjørgen
Nasjonalsosialistisk lyrikk, del 2: Arild Hamsun
Nasjonalsosialistisk lyrikk, del 4: Kristen Gundelach
Kilder:
Gjenklang
Nasjonalsosialister i norsk diktning, 1. samling
Norsk biografisk leksikon
