HISTORIE Den 6. april 1919 erklæres Den bayerske rådsrepublikken i Tyskland.
Den kortlivede bayerske rådsrepublikken, også kjent som Den bayerske sovjetrepublikken, hadde tre forskjellige regjeringer med tre forskjellige offisielle ledere – Kurt Eisner, Ernst Toller og Eugen Leviné – samtlige jøder. Denne sovjetrepublikken på tysk jord var den andre fasen av Novemberrevolusjonen av 1918–1919, hvis lederskap bestod nesten utelukkende av jødiske, og dertil velstående, kommunister og anarkister. I tillegg til de tre tidligere nevnte personene var også Karl Radek, Rosa Luxemburg, Karl Liebknecht, Gustav Landauer og mange flere innblandet i revolusjonsforsøkene i Tyskland.
Grunnlaget for Den bayerske rådsrepublikken ble lagt av Kurt Eisner (født Kamonowsky) som grep makten i delstaten Bayern den 8. november 1918, på årsdagen for bolsjevikrevolusjonen i Russland. Eisner tilhørte Tysklands uavhengige sosialdemokratiske parti (USPD) som var et utbryterparti fra det sosialdemokratiske partiet (SPD) med et mer internasjonalt preg. Eisner hadde blitt dømt for forræderi mot Tyskland da han midt under brennende krig organiserte streik blant ammunisjonsarbeidere. Da han ble sluppet fri etter ni måneder, etter at han fikk amnesti, organiserte han revolusjonen som styrtet monarkiet i Bayern. Revolusjonen i Bayern bidro også til at keiser Vilhelm II abdiserte to dager senere.
Eisner erklærte Bayern en «fristat» og republikk, og ble bayersk ministerpresident. Måneden etter, i november 1918, holdt Eisner en tale hvor han anklaget så vel overklassen som sosialdemokratiet samt «en liten horde av gale prøyssiske militære» for å ha skyld for hele første verdenskrig. For denne talen og sin fiendtlighet mot Preussen ble han hatet av store deler av det tyske folket.
På denne tiden hadde også en reaksjon, den såkalte «dolkestøtslegenden», oppstått i Østerrike og Tyskland. Forenklet gikk den ut på at Tyskland ikke tapte krigen ved fronten, men på hjemmefronten, på grunn av de jødene, sosialdemokratene og liberalene som i pressen hetset mot krigen samt organiserte mytterier og streiker for å lamme Tysklands evne til å føre krig. Denne «dolkestøtslegenden» ble raskt akseptert av store deler av det tyske folket, og Kurt Eisner ble med sine streiker og taler om «skyld» et utmerket symbol for disse dolkestøterne mot den tyske nasjonen. «Jødekuppet» ble et begrep og Eisner var raskt ferdig som politiker.
På denne tiden forsøkte også jødiske bolsjeviker å styrte makten i andre deler av Tyskland. I januar 1919 fant spartakistopprøret sted, der det nyetablerte kommunistpartiet (KPD) under ledelse av jødene Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht forsøkte å styrte regjeringen i Berlin. Spartakistopprøret ble dog slått ned av Freikorps – frikorps av hjemvendte tyske soldater – og Luxemburg og Liebknecht ble henrettet.
Måneden etter, den 21. februar 1919, ble Eisner myrdet av nasjonalisten Anton Arco-Valley. Dette skal ha skjedd samme kveld som Eisner var på vei til å avgå. I kjølvannet av dette politiske drapet besluttet kommunister og anarkister seg for å ta makten i Bayern. De hadde blitt inspirert av den bolsjevikiske revolusjonen i Ungarn som var ledet av jøden Béla Kun.
Den 6. april 1919 ble Den bayerske rådsrepublikken formelt erklært i Bayern. Den var nå ledet av en annen jøde, Ernst Toller. Toller, som var dramatiker, var dog en svak leder og enda mer inkompetent enn Eisner. Bare seks dager senere tok kommunistpartiet over makten med et sterkere styre. Tollers regjering hadde bestått av USPD-medlemmer, men makten ble nå overgitt KPD. En liknende vei – fra sosialdemokrati til kommunisme i forskjellige faser – hadde også funnet sted i Ungarn.
Den 12. april 1919 ble revolusjonens tredje fase gjennomført da Eugen Leviné – Bayerns Lenin – tok over Den bayerske rådsrepublikken. Leviné var en russiskfødt jøde som hadde deltatt i den russiske revolusjonen av 1905 og var mer handlekraftig enn både Eisner og Toller. Leviné etablerte et kommunistisk diktatur og organiserte etter sovjetisk modell den røde armé (Rote Armee) i Bayern. Tusentalls arbeidsløse ble rekruttert til denne armé og skal på det største ha bestått av 20 000 mann.
Den 29. april 1919, samme måned som Leviné tok makten, arrestert den røde armé misstenkte kontrarevolusjonære og henrettet på Levinés ordre åtte av dem. Blant annet ble Prins Gustav av Thurn og Taxis og Hella von Westarp henrettet – begge medlemmer av Thuleselskapet.
Ettersom den tyske regjeringen fryktet borgerkrig fikk Freikorps atter oppgaven å redde Tyskland fra å bli et bolsjevikstyre. Den 3. mai 1919 marsjerte 30 000 frikorpssoldater og 9 000 soldater fra hæren inn i München. Regelrette kamper oppsto mellom Bayerns røde armé og frikorpssoldatene og 1 000 fra den ikke-kommunistiske siden ble drept. 700 av kommunistene ble arrestert og henrettet; blant disse var Eugen Leviné.
Novemberrevolusjonen ble formelt avsluttet den 11. august 1919 da den nye Weimarforfatningen ble underskrevet. Under den kaotiske Weimarrepublikken ble et annet parti grunnlagt, NSDAP, som mange av frikorpssoldatene sluttet seg til.
Sarah Gordon mener i sin bok «Hitler, Germans and the «Jewish Question»» (Princeton University Press, 1984) at disse revolusjonsforsøkene i Tyskland bidro til å øke bevisstheten og fungerte som grobunn for NSDAP:
Den fremtredende andelen av jøder i revolusjonen og begynnelsen på Weimarrepublikken er ubestridelig, og dette var en meget stor bidragsgivende årsak til økt antisemittisme i etterkrigstiden. Det er klart at stereotypen av jøder som sosialister og kommunister ledet mange tyskere til å mistro den jødiske minoriteten som helhet og utmalte jøder som fiender av den tyske nasjonen.
