HISTORIE Den 30. mars 1942 fører et memorandum fra Churchills jødiske rådgiver til at RAFs tidligere direktiv om å terrorbombe tyske sivile fortsetter og intensifieres.
Det kongelige britiske luftforsvarets (RAF) terrorbombing av tyske sivile ble muliggjort av hovedsakelig tre personer. Den ene var statsministeren Winston Churchill som hadde hovedansvaret og ledet beslutningen i denne retningen. Den andre var Arthur Harris, også kjent som «Bomber Harris» eller «Butcher Harris», som var sjef over Bomber Command. Harris hatet tyskerne og var like kynisk som Churchill selv. Etter massakren i Dresden skrev Butcher Harris i et memorandum til Churchill at han betrakter de gjenstående tyske byene som «ikke verdt en eneste britisk grenadier».
Den tredje personen er en mer anonym person, men det var takket være ham at Churchill klarte å overbevise krigskabinettet om å terrorbombe Tyskland. Hans navn var Frederick Lindemann.
Frederick Lindemann var en jødisk-britisk fysiker og vitenskapelig rådgiver til Churchill. Akkurat som Churchill og Harris var han aristokrat. Han hadde en kynisk innstilling til andre mennesker og forfektet et styre «ledet av overmennesker og betjent av slaver». Utover dette hadde Lindemann «et nærmest patologisk hat og middelaldersk hevnbegjær mot det nasjonalsosialistiske Tyskland» (Wheeler-Bennett, J. W. & Nicholls, A. (1972). «The Semblance of Peace»). Dette var altså en person som hadde story innflytelse på Storbritannias retning under andre verdenskrig.
Den 12. februar 1942 hadde det britiske flydepartementet utstedt Area bombing directive som blant annet oppfordret Royal Air Force til å «konsentrere angrepene mot moralen hos fiendens sivilbefolkning og da spesielt industriarbeidernes». Halvannen måned senere, den 30. mars 1942, var spørsmålet om å terrorbombe sivile et åpent spørsmål i det britiske krigskabinettet.
Under dette møtet hos den britiske regjeringen var det forskjellige meninger om hvordan man mest effektivt kunne føre krigen mot Tyskland. Noen ville gi mer ressurser til militæret, andre til marinen. Og skulle den strategiske bombingen fortsette eller utvides?
Under møtet – da RAFs bombeangrep mot Tyskland ble kritisert – kunne Churchill dra frem et trumfkort, det memorandum som Lindemann hadde sendt ham. Lindemann hadde fra begynnelsen av 1942 forfattet et dokument som nøye og vitenskapelig presiserte hvordan strategisk bombing skulle brukes mot Tyskland. Dokumentet har kommet til å bli kalt for «Dehousing memorandum», «Lindemann memorandum» og «Lindemann plan».
Delene av dokumentet som forfekter terrorbombing var lenge en vel bevart hemmelighet, men ble avslørt i 1962 av den britiske fysikeren Sir Charles Snow, også han regjeringsansatt i en periode, i boken «Science and Government». I dokumentet skriver Lindemann at bombingen av tyske byer kommer til å få et «ekstra stort utbytte» først når den rettes mot arbeiderbosteder. Snow skriver:
The paper laid down a strategic policy. The bombing must be directed essentially against German working-class houses. Middle-class houses have too much space round them and so are bound to waste bombs; factories and «military objectives» had long since been forgotten, except in official bulletins, since they were much too difficult to find and hit.
Lindemann beregner i dokumentet at 40 tonn høyeksplosiver i tettbefolkede områder skulle ødelegge hjemmene til 4 000–8 000 mennesker. Gjennom Lindemannplanen skulle de allierte kunne bombe alle tyske byer med over 50 000 innbyggere i ruiner – noe som de også gjorde.
Lindemann mente også at byer med mange flyktninger, som Dresden, var mer sårbare for disse bombekampanjene. Han regnet ut hvordan de skulle få majoriteten i byene med over 50 000 innbyggere hjemløse: «Hvis bare halvparten av den totale lasten på 10 000 bomber slippes over disse 58 tyske byene kommer den store majoriteten innbyggere (omtrent en tredjedel av Tysklands befolkning) til å miste hus og hjem.»
Etter at Lindemanns plan om å terrorbombe Tyskland hadde blitt presentert, ble den vedtatt av krigskabinettet og direktivet om å bombe hjemmene til sivile arbeidere i Tyskland fastslått som «Top priority». Med Lindemannplanen intensifierte de bombeangrepene mot tyske sivile som kulminerte i folkemord i Hamburg, Dresden og mange andre byer. Hverken Winston Churchill, Arthur Harris eller Frederick Lindemann ble dømt for krigsforbrytelser.
Anbefalt lesing: Advance to Barbarism.
