Det er ikke alltid en dans på roser å være aktivist i en organisasjon som står i en diametral motsats til det rådende systemet. Hvorfor velger noen å slutte seg til Motstandsbevegelsen og kjempe selv om de er klar over risikoen og motgangen dette kan innebære? Denne artikkelen er en del av et foredrag Simon Lindberg presenterte på Den Svenske Motstandsbevegelsens aktivistdager tidligere i år.
«Som aktiv nasjonalsosialistisk frihetskjemper risikerer man en del. Er det da dumt å nevne dette? Svaret er nei, ettersom vi vil at folk skal kjempe, men samtidig unngå å lokke til oss de lettskremte eller overfladiske uten å sile de bort i den innledende fasen. Å nevne negative og kanskje skremmende effekter av kampen burde ikke skremme bort dem som innerst inne er av det rette materialet.»
Sitatet finner man i Motstandsbevegelsens aktivisthåndbok, og er veiledende under de mange rekrutteringsmøtene som holdes rundt om i landet. Vi vil rekruttere de rette menneskene uten å «lure» noen inn. I stedet vil vi at alle skal være fullstendig klar over hva de gir seg ut på.
Etter du har blitt aktivist i Motstandsbevegelsen vil ditt liv aldri igjen bli det samme. Dette er en sannhet på mange vis. Fra en medborgers perspektiv, en trofast tjener av materialismen, vil det skje veldig mange negative forandringer for den som velger å bli aktivist i det nordiske folkets spydspiss. Kampen vil kreve mange timer av ditt liv. Organisasjonen kommer til å oppta mange av dine tanker, og følelsene dine vil også relateres til den. Du vil tvinges til å ta mange risker, både for din fysiske helse og din sosiale stand. Du vil sannsynligvis på ett eller annet vis bli sosialt stigmatisert, gamle venner eller familie svikter deg, kanskje mister du jobben eller tilogmed «friheten» din ved å bli kastet i fengsel av et stadig mer desperat regime. Du vil heller ikke få betalt for alt arbeidet du nedlegger eller få risikotillegg for farene du utsetter deg selv og dine nærmeste. Tvert imot vil du bruke en hel del penger på ditt engasjement.
Du får ingen, i hvertfall ikke kortsiktig, ære og berømmelse, og engasjementet ditt vil over hodet ikke gjøre deg mer attraktiv blandt majoriteten av det motsatte kjønn eller gjøre deg likt av den brede massen av mennesker omkring deg. Tvert imot vil du i stedet bli hatet og baksnakket, bedratt og spottet. Selv om du aldri i livet har slåss vil du før eller senere bli tvunget til å beskytte deg selv og dine kamerater med vold på gaten. Du vil heller ikke få gode materielle fordeler, og karrieren din vil ikke dra nytte av ditt engasjement.
Hvorfor i all verdens navn skal man da velge å kjempe? Hvorfor skulle noen friske mennesker velge denne besværlige krigerens vei i stedet for å fortsette den lette veien gjennom livet? Ja, hvorfor skulle noen mann eller kvinne velge å kjempe med Motstandsbevegelsen frivillig?
Er det for en følelse av plikt? At du må kjempe for rasens, og kanskje hele planetens, overlevelse hviler på dine skuldre?! Slik er det. Å gjøre hva man kan for rasens overlevelse er et hvert arisk menneskes plikt, men jeg tror faktisk ikke at så mange er så pliktoppfyllende at de skulle gå med oss bare for å fullføre denne plikten om det ikke fantes andre anledninger. Noen tenker kanskje på heder. At man ikke på noe annet vis enn gjennom vedvarende kamp mot det helvete vi lever i vil klare å se sin sønn eller datter i øynene når de kommer gråtende og spør hvordan denne galskapen kunne bli til. Dette er selvfølgelig sant, men ikke et mål i seg selv. Jeg kan nevne kameratskapet, de fantastiske minnene og opplevelsene man har for livet, som kampen faktisk gir. Man får et positivt utbytte av å være aktivist, men for å være ærlig står det i motsetning til de tidligere nevnte ulemper. Eller hvorfor skal jeg ikke ta opp sunn fornuft, for å analysere de rene fakta. Samholdet er i dag langt fra fantastisk; enhver som ikke er fullstendig hjernevasket burde se det og ønske forandring. At denne forandringen best oppnås gjennom nasjonalsosialismen forstår de som har et åpent sinn og er opplyste. Men nei, heller ikke dette er noe jeg tror vil få noen til å rakrygget stå i kulden år ut og år inn.
Når alt kommer til alt er det antakeligvis ikke noe av dette som vil få noen til å ofre sitt trygge og bekvemme liv. Og de som faktisk endog velger kampen på grunn av disse årsakene kommer antakeligvis til å mangle den viktigste ingrediensen og svikte sine kamerater før målet er nådd. Jeg er overbevist om at det som til syvende og sist avgjør om du er en kjemper eller ikke, er det som finnes i deg. Ditt indre. Din underbevissthet. Ditt hjerte. Din sjel. Eller blodet ditt om du vil. Og din kontakt med dette. Er du en nordisk kriger sier blodet ditt det til deg, og du svarer kallet. Uansett hvilken risiko eller ubehageligheter det medfører. Alt annet enn å adlyde blodets kall vil være feil for deg. Røsten som tørster etter frihet vil kveles i perioder, men er du en av oss vil det alltid komme tilbake og boble frem til overflaten og minne deg på at det er denne veien du må gå. Det finnes inget alternativ.
Det er derfor det ikke går å tvinge noen til kamp. Visst er det slik at vi alle kan trenge et spark i baken en gang i blant, men de menneskene man hele tiden må jage, og som alltid har rekord i å finne på nye unnskyldninger for å ikke komme på den gateaktiviteten eller foredraget; de kan vel så meget være gode mennesker som tenker riktig og er på rett vei, men sannsynligvis er det ikke menn eller kvinner som virkelig har våknet. Hver mann og kvinne behøver bare kjenne i sitt indre for å avgjøre om det er frihetskamp eller slaveri som er livet. Ingen kan gjøre valget for en. Om valget derimot faller på å høre dette naturens kall og velge kampens harde vei, så kommer det ikke bare til å lede medlemmet inn i en hvilken som helst organisasjon, nei det kommer til å skape en fanatiker. En mann eller kvinne som med rak rygg og et smil om munnen strider frem gjennom helvete og tilbake om det så behøves.
Leter du etter unnskyldninger for å slippe å bli med oss på en tur gjennom helvete, eller er du klar til å kjempe ved vår side? Tillater du at ditt folk går under, eller er du en av oss som velger å ta kampen, koste hva det koste vil? Tenk ikke etter – føl!
