HISTORIE Den 25. mars feires «den internasjonale minnedagen for ofre for slaveri, og den transatlantiske slavehandelen». Dagen er innstiftet av FN for å blant annet bekjempe rasisme.
På FNs internasjonale side står det følgende om denne dagen:
I over 400 år falt mer enn 15 millioner menn, kvinner og barn ofre for den tragiske transatlantiske slavehandelen, et av de mørkeste kapitlene i menneskehetens historie. Den årlige markeringen av Den internasjonale minnedagen for ofre for slaveri, og den transatlantiske slavehandelen gir en mulighet til å hedre og minnes de som led og døde i hendene på det brutale slaverisystemet og øke bevisstheten om farene med rasisme og fordommer idag.
Når FN snakker om «farene med rasisme og fordommer i dag» finnes det ingen grunn til å tro at de mener alle raser, men skyldbeleggingen handler om den hvite rasen som anses være rasen som dirigerte den transatlantiske slavehandelen. Denne innstillingen kom veldig godt til syne da det svenske riksdagsmedlemmet Hillevi Larsson (Socialdemokraterna, tilsvarer Arbeiderpartiet i Norge) i 2014 foreslo å gjøre denne dagen til en nasjonal svensk minnedag. Ifølge Hillevi Larsson skal dagen brukes som balltre mot nynazisme, rasisme og svensker:
Betydningen av historiske minnedager skal ikke underdrives. Hensikten er å minnes og hedre ofrene, men også å protestere mot liknende saker som skjer i vår egen tid. Krystallnatten har blitt en viktig dag for å minnes og hedre ofrene for nazistenes grusomheter. Men dagen handler like mye om å manifestere mot nynazisme og rasisme i dagens samfunn. En nasjonal svensk dag til minne for slaveriets avskaffelse ville få stor betydning. Den 9. oktober 1847 ble den siste slaven i svensk eie på øya Saint-Barthélemy, en daværende svensk koloni, frigjort.
Rasister, nynazister, svensker – alle har skyld for den transatlantiske slavehandelen. Problemet er at det ikke var helt slik det gikk til. Det er sant at det ble ført slaver til Amerika, og det er også sant at en del av slaveeierne var av vår rase (kun noen få prosent av de hvite var imidlertid slaveeiere), men de som var ansvarlige for den absolutt største delen av slavehandelen var i virkeligheten jøder.
I 1992 skapte Nation of Islam ramaskrik da de publiserte boken «The Secret Relationship Between Blacks and Jews». Nation of Islam hadde blitt lei av den jødiske ledelsen i den svarte borgerrettsbevegelsen, noe som Frihetskamp tidligere har skrevet om. Til tross for at borgerrettsbevegelsen skulle være svart, var det jødiske personer som styrte den for å føre en felles front mot de hvite i USA. Argumentet for denne felles fronten var at jøder og svarte har en liknende historie da begge folkene har vært slaver (jødene i Egypt og afrikanere i Amerika). De fortalte imidlertid ikke at det var jødene som lå bak den transatlantiske slavehandelen. Dette avklarte i stedet Nation of Islam, blant annet ved å henvise til jødiske kilder. For eksempel løftet de frem Seymour B. Liebman som i sin bok «New World Jewry 1493–1825» konstaterte følgende:
De (jødene) var de største kjøpmennene i hele Karibia hvor sjøfart hovedsakelig var en jødisk virksomhet. Skipene var ikke bare eid av jøder, men var bemannet av jødiske besetninger og befalt av jødiske kapteiner.
En som også har undersøkt dette emnet er David Duke som har produsert en dokumentar i to deler som heter «The Shocking Jewish Role in Slavery» (se dokumentaren nedenfor). Da Duke begynte sine undersøkelser, som skjedde før Nation of Islam slapp sin bok, viste det seg at han fant bok etter bok som bekrefter det som Seymour B. Liebman skriver. Disse bøkene var skrevet av jødiske historikere, for et jødisk publikum. David Duke refererer blant annet til Marc Lee Raphael som i «Jews and Judaism in The United States: A Documentary History» forteller slikt som hverken FN eller Hillevi Larsson vil vite om:
Jødiske kjøpmenn spilte en viktig rolle i slavehandelen. I virkeligheten dominerte jødiske kjøpmenn ofte de amerikanske koloniene, enten de var franske, britiske eller tyske.
Marc Lee Raphael navngir også noen av jødene som «dominerte den jødiske slavehandelen på det amerikanske kontinentet»: Isaac Da Costa i Charleston på 1750-tallet, David Franks i Philadelphia på 1760-tallet og Aron Lopez i Newport på slutten av 1760-tallet og begynnelse av 1770-tallet. David Duke viser at den transatlantiske slavehandelen var såpass styrt av representanter fra dette folket at slaveauksjoner måtte holdes stengt under de jødiske helligdagene. Duke viser også, gjennom Jacob Marcus’ bok «United States Jewry 1776–1985», at i år 1820 var «nesten 40 prosent av de jødiske familiene i USA eiere av én eller flere slaver». Duke mener videre at historiske fakta viser at «mindre enn fem prosent av ikke-jødiske hvite i sørstatene eide slaver» og «mindre enn to prosent av de hvite i hele Amerika». Jøder eide altså forholdsmessig flere slaver enn hvite.
Det kan understrekes at etter at Nation of Islam spredte boken til en større krets begynte sannheten å komme frem. Som på bestilling kom det rett etter «The Secret Relationship Between Blacks and Jews» flere nye «analyser» om den transatlantiske slavehandelen fra et jødisk perspektiv. Den nye litteraturen hevdet at jødenes innblanding i den transatlantiske slavehandelen var overdrevet, men det ble iallefall erkjent at den hadde forekommet, hvilket var mer enn hva ikke-jøder visste noen år tidligere.
På FNs minnedag for avskaffelsen av slaveriet vil det rettes oppmerksomhet på akkurat den transatlantiske slavehandelen, men hvorfor nøye seg med den og ikke fortelle om slavehandelen som skjedde for flere tusen år siden? I Romerriket fulgte jødiske slavehandlere med de romerske arméene over alt for å kunne kjøpe fanger som slaver.
En menneskehandel som er like stor som nedtystet er dagens israelske sexslavehandel, der hvite, østeuropeiske kvinner selges som prostituerte i Israel. Dette har Nordfront tidligere skrevet om og William Pierce grundig beskrevet i en lengre artikkel. FN, massemedia, politikere og andre har imidlertid valgt å lukke øynene for dette, akkurat som de unngår å fortelle om de virkelige regissørene av den transatlantiske slavehandelen. Istedet får hvite skylden, hvis forfedre hadde minimal innblanding i noen slavehandel overhode. Aller minst nordboerne.
The shocking jewish role in slavery:
