KOMMENTAR Krisen som utspiller seg i Israel er et symptom på dyp dysfunksjonalitet innen den internasjonale jødedommen.
Siden begynnelsen av nyåret har Israel opplevd nesten konstante tumulter, og mens dette i selv selv ikke er noe nytt for landet har dette funnet sted i en kontekst av rasemessige konflikter mellom jøder og arabere. Dette er første gang i min levetid, kanskje for første gang i Israels historie, at vi ser jøder barke sammen med jøder i Tel Avis gater. Hvordan kom vi til dette punktet og hva er de reelle konfliktlinjene?
Svaret er komplekst og nyansert, og det er lite sannsynlig at selv de mest rutinerte antisemittene blant oss har tilgang til det hele bildet, men enkelte ting står veldig klart og det er disse jeg nå vil analysere.
Offisielt handler konflikten om Benjamin Netyanyahus rettsreform, hvilket inneholder blant annet de følgende punktene:
- En ny klausul som ville gjøre Knesset, den israelske nasjonalforsamlingen, i stand til å overstyre den israelske høyesteretten med en enkel majoritet, hvilket den styrende koalisjonen har.
- Fjerningen av høyesterettens rett til å blokkere lovforslag eller utnevnelser på bakgrunn av deres «rimelighet», hvilket blant annet fant sted nylig da domstolen blokkerte ministerutnevnelsen av Aryeh Deri ettersom dette ville være «urimelig» med tanke på flere tidligere kriminelle domfellelser mot Deri.
- En endring i ordningen for utnevnelsen av høyesterettsdommere som i praksis ville gi den sittende regjeringen kontroll over den.
I tillegg er rettsreformen en absolutt nødvendighet for Netanyahus personlige utsikter til å beholde makten, ettersom den er nødvendig for å sikre en ny lov som ville beskytte ham mot å erklæres uegnet til statsministerposten på grunn av en pågående korrupsjonsrettsak mot ham.
Skulle reformen lykkes ville den israelske høyesteretten bli nærmest fullstendig impotent og gi den sittende regjeringen diktatorisk makt, såfremt koalisjon forblir stabil. Dette gjelder altså offisielt Israels status som et reelt demokrati, men er dette virkelig hele historien?
For det første, hvorfor møter Netanyahu nå så mye motstand fra diaspora-jøder når han er Israels lengst sittende statsminister og har gjennom det meste av denne tidsepoken blitt betraktet som en stødig leder som nøt internasjonal respekt? Svaret ligger etter alt å dømme i Netanyahus nye venner, en samling av nye ekstremistiske ultra-ortodokse partier som dominerer mer og mer av den israelske velgerbasen (i stor grad pga. den høye fødselsraten i disse miljøene).
Den mest sentrale figuren blant disse er Itamar Ben-Gvir, som de fleste av oss aldri hadde hørt om inntil i år, men som jeg mistenker vi alle vil bli meget bekjent med i den nære fremtiden. Ben-Gvir er Israels sittende sikkerhetsminister og leder av partiet Otzma Yehudit, bokstavelig talt hebraisk for «Jødisk Makt». Som en rendyrket tilhenger av jødisk overherredømme og fanatisk anti-gentil hadde Ben-Gvir et foto av Baruch Goldstein i stuen sin så sent som i 2020. Goldstein ble Israels mest beryktede terrorist og massemorder i 1994, da han utførte Hebronmassakren der han skjøt og drepte 29 bedende palestinere i en moske i Hebron.
La oss ta et øyeblikk for å eksaminere hykleriet her. Tenk dere et scenario der en høyrevridd regjering i et hvilket som helst hvitt land inkluderte en minister fra et parti som het «Hvit Makt» som hadde et bilde av Anders Behring Breivik hengende i sitt hjem. Det er ikke engang mulig å forestille seg, men i Israel er dette bare «kontroversielt».
Men når det er sagt utgjør denne nye ekstremistiske dreiningen innen Israel et akutt problem for internasjonal jødedom fra et propagandaperspektiv. Til tross for endeløs sutring fra det kosher-konservative kommentariatet om hvor urettferdig Israel behandles i vestlige medier, ettersom fra deres perspektiv alt annet enn komplett lovprisning av Israel til alle tider utgjør et urettferdig bias mot Israel, så hadde de i stor grad lyktes med å mykne opp den tradisjonelle kritikken mot Israel fra venstresiden, mens kontrajihadismen, en politisk bevegelse i stor grad startet av jøder, hadde lyktes i å skape en liten, men ekstremt høylytt og rabid sionistisk bevegelse på høyresiden. Fruktene av dette arbeidet står nå i fare for å råtne da stadig mer brutale handlinger fra det sionistiske regimet oppildner gammel motstand på denne venstresiden, samtidig som det er vanskeligere for venstrevendte å komme med sin kritikk fra et anti-hvitt perspektiv på grunn av den stadig mer eksplisitte jødiske karakteren til figurer som Ben-Gvir. I mellomtiden truer stadig mer brutal undertrykking av kristne i Israel fra rabiate ultra-ortodokse med å kjølne den til nå betingelsesløse hengivenheten fra kristensionister på høyresiden. På absolutt ale fronter blir det stadig vanskeligere å tale Israels sak.
Og Israel trenger mer enn noen gang aktører som kan tale dets sak fordi Israels jerngrep over Midtøsten er i ferd med å kollapse på dramatisk vis. Det startet i januar med en plutselig vending innen tyrkisk utenrikspolitikk med en dreining mot en détente mellom Tyrkia og Syria, hvilket truer med å utslette tiår av sionistisk arbeid for å kollapse regimet til Bashar al-Assad. Mens dette ville være et enormt tilbakeslag i seg selv for Israels ekspansjonistiske mål ble det fulgt opp av rykter om et mulig avhopp av Saudi-Arabia til BRICS som kulminerte i den sjokkerende restaureringen av diplomatiske bånd mellom Iran og Saudi-Arabia etter å ha vært fryst i en kald krig i over 30 år. Videre skal Egypt ifølge dokumenter fra den nylige Pentagonlekkasjen hatt hemmelige planer om å sende våpen til Russland, et klart signal på at landets lojalitet til den sionistiske okkupasjonsregimet i Washington D.C. er mer tvilsomt enn antatt.
Samlet sett peker alle disse utviklingene mot en reversering av Israels lange suksess med sin splitt og hersk-strategi i Midtøsten siden Jom kippur-krigen og i verste fall potensialet for gjenreisningen av en anti-sionistisk allianse av muslimske land, denne gangen ledet av Iran, som er i ferd med å bryte ut av den sionistiske blokaden av landet siden revolusjonen i 1978, hvilket var av en langt mer antisemittisk karakter enn mange er klare over.
Israels voksende svakhet ble fremhevet den 6. april da et signifikant rakettangrep fra Libanon ble møtt med en ukarakteristisk veik respons fra Israel, som aksepterte Hizbollahs påstander om at de ikke var involvert og i stedet la skylden på uavhengige tilhengere av Hamas. For bare noen få år siden ville Israel aldri ha gitt fra seg en unnskyldning til å slå hardt til mot sine motstandere i Libanon, uavhengig av fakta, men dette er nå en realitet. I tillegg så Netanyahu seg nødt til å forby israelske bosettere tilgang til Al-Aqsa-moskeen i løpet av ramadan i enda et ekstraordinært tegn på svakhet etter at flere israelske raid mot templet trigget de nylige voldshandlingene.
Og alt dette kommer i tillegg til en ulmende tredje intifada fra en stadig mer militant palestinsk populasjon.
Normalt ville dette imidlertid ikke utgjøre mer enn ett begrenset tilbakeslag for Israel, ettersom den sionistiske kreasjonen ville kunne lene seg på USAs militærmakt, men disse utviklingene er et symptom på og direkte konsekvens av en dyp dysfunksjon innen internasjonal jødedom i møte med voksende krefter som den bare utøver begrenset innflytelse over.
Disse består av Russland som er involvert i en proxy-krig (dog denne har beveget seg i en mer direkte retningen siden konfliktens begynnelse) med USA i Ukraina og Kina, som utfordrer amerikansk økonomisk hegemoni som lederen av BRICS og som nylig spente sine diplomatiske muskler som mediatoren mellom Iran og Saudi-Arabia. Å føre en konflikt med begge disse stormaktene ville presset USA til bristepunktet under de beste omstendigheter, men i tillegg kommer en tredje front: Den internasjonale jødedommens politiske, økonomiske og demografiske korstog mot hvite i vesten.
Mens dette korstoget har pågått lenge eksploderte det i Europa i 2015 med flyktningkrisen og i 2016 med valget av Donald Trump, som mens han har vist seg å være en forræder av høyeste rang fremdeles utløste hevnaksjoner fra en rasende jødisk elite over at hvite amerikanere våget å stemme på en kandidat som stod for implisitt hvit identitet. Denne hevnen kulminerte i BLMs terrorvelde sommeren 2020, da svarte kriminelle og anarkister fikk fritt leide til å brenne USAs byer i bolsjevistisk stil.
Mens denne forestillingen av totalitært angrep på hvite amerikanere tilfredsstilte hevntørsten til jødiske og anti-hvite liberale eliter på kort sikt medførte den alvorlige konsekvenser, nemlig kvelningen av de siste falmende glørne av patriotisme blant amerikanske hvite. Spol tre år fram i tid, den amerikanske hæren står i en rekruteringskrise og dette er kommentarene den nyeste rekruteringsvideoen deres blir møtt med:
Ingen ønsker å kjempe for en stat som hater folket som bygget den, som er besatt av å spre pro-homofil propaganda og som åpenbart et lite mindre enn en koloni av «det eneste demokratiet i Midtøsten».
Og nå kommer nyheten om at en 21-årig hvit soldat ved navn Jack Teixeira skal ha stått bak en av de mest alvorlige lekkasjene av klassifiserte dokumenter i moderne amerikansk historie. En mangel på villige soldater og høyst tvilsom lojalitet blant de som forblir, hvilket er grunnen til at den sionistiske okkupasjonsregjeringen i Washington D.C. ser ut til å langsomt tape proxy-krigen i Ukraina, nøler med å starte enda en krig med Kina over Taiwan, trues med å dras inn i en tredje krig med Iran av Israel, og alt dette skjer mot bakteppet av en kald krig mot hvite.
Denne katastrofale situasjonen for internasjonal jødedom er ene og alene et resultat av dets eget hybris. Etter Sovjetunionens kollaps trodde dette regimet at verden lå for deres føtter. Russland skulle liberaliseres, Kina overtas økonomisk, Midtøsten erobres militært og hvite knuses under en tsunami av befolkningsutskiftning, homo-propaganda og økonomisk avmakt.
Denne drømmen har falt i grus på bare noen tiår. I Russland flykter titusener av jøder landet. Kina bruker den økonomiske makten den har oppnådd ene og alene på grunna av den ondsinnede avindustrialiseringen av hvite land til å etablere et alternativt handelssystem som er i ferd med å gjøre USAs sanksjonssystem fullstendig utdatert. Israel er paralysert av indre splittelse og har ikke fremstått svakere ovenfor sine motstandere på 50 år. 0g over hele den vestlige verden ulmer et raseri hos hvite like under overflaten som kun mangler organisert lederskap for å utfordre våre svekkede anti-hvite liberale totalitære okkupasjonsregjeringer.
Og med denne kunnskapen om den dype dysfunksjonen som nå hersker innen internasjonal jødedom fremstår krisen i Israel langt klarere. Israel, som så lenge tjente som et uvurderlig samlingspunkt for å dirigere de mange fraksjonene innen denne kabalen mot ett eneste mål fremstår nå som et verkende sår som tapper dyrebar styrke mens internasjonalt kjemper en stadig mer desperat kamp på stadig flere fronter. Og dette forverres ytterligere av en ny politisk realitet i Israel der ultraortodokse jøder som lever i en eksistens kulturelt isolert fra og ikke har noen forståelse utfordringene sekulære jøder i vesten møter i sin kamp for å tviholde på makten. Det har blitt så ille at ifølge Pentagon-lekkasjen så var Mossad direkte involvert i å organisere demonstrasjonene mot Netanyahu, hvilket jeg ikke ser noen grunn til å mistro.
Internasjonal jødedom på sin side har mislyktes fullstendig i å koordinere infiltrasjonen og overtakelsen av verdens voksende stormakter med svekkelsen av vesten som er et direkte resultat av deres egen parasittisme av hvite. I oppløpet til andre verdenskrig hadde de et enormt spillerom med sin representasjon både blant etablerte makter som USA, Storbritannia og Frankrike, og revolusjonære som Sovjetunionen. Dette er simpelthen ikke tilfellet i dag.
Og dette er essensen i konflikten som nå raserer mellom jøder. Fra perspektivet fra jøder i Washington D.C. som Antony Blinken, Janet Yellen og Victoria Nuland så må fokuset ligge i å forskanse NATOs militære hegemoni før det er for sent, først og fremst ved å tvinge frem regimeskifte i Russland over Ukraina, da Russland vurderes som den svakere parten i denne nye anti-amerikanske alliansen. Men fra perspektivet til Netanyahu utgjør dette skiftet i fokus en eksistensiell trussel mot Israel da Iran har dratt direkte nytte av konsekvensene i from av økt assistanse fra både Russland og Kina, samt det faktum at et tap for NATO i Ukraina ville kollapse myten om alliansens uovervinnelighet, en myte Israel trenger mer enn noen gang.
Uten det judeo-amerikanske imperiets hegemoni så kan ikke Israel eksistere, men samtidig kan ikke dette hegemoniet opprettholdes hvis det fortsetter å ofre alle andre hensyn på Israels vegne. Men i øyene til en blod-og-jord sionist som Benjamin Netanyahu og hans nye ultra-ultra-ortodokse venner er ikke dette hegemoniet verdt fem flate øre hvis det ikke er tilstede for å tjene Israels interesser til alle tider.
Konsekvensene av denne maktkampen vi ser utspille seg i Israel truer verden med kaos av bibelske proporsjoner. Men i kaos eksisterer muligheter for den revolusjonære med viljen til handling.
