SAMFUNN Mikael Karlsson forklarer hvordan man kan argumentere med en sosialdemokrat eller andre venstremennesker og forhåpentligvis overbevise dem om at nasjonalsosialismen er nødvendig for å redde velferdsstaten.
Norden har i moderne tid bestått av velferdsstater. Dette er et faktum, uansett hva man mener om det. Det økonomiske overskuddet som skapes fordeles med forskjellige mekanismer, slik som skattefinansiert helsevesen og tariffavtaler, mer jevnt enn i de fleste andre land. Venstresiden, og da fremfor alt sosialdemokrater, anser ofte at de har noen form for eierskap overfor denne skapelsen. Det er imidlertid absolutt nødvendig for venstremennesker, som vil beholde noen form for allmenn velferd, å bli nasjonalsosialister. Å argumentere for dette forutsetter at man diskuterer fritt og er villige til å høre på hverandre, noe som er ganske uvanlig i dagens politiske klima.
«Norge er en vellykket velferdsstat takket være fagforenings- og politisk kamp», kan man høre fra en sosialdemokrat. Dette er en liten del av et komplisert puslespill. I nordiske land, slik som i Tyskland og andre vesteuropeiske stater, ble samfunnene utviklet med store likheter i kjølvannet av industrialiseringen. Fellesnevneren er en stor stat som leverer tjenester og trygghet til innbyggerne. Lav tidspreferanse, individualisme, lite korrupsjon, høy sosial tillit og en konsensuskultur er nødvendig for å skape slike samfunn. Hvor stor del av disse egenskapene som er genetisk eller kulturelt betinget kan diskuteres, men hovedpoenget er at befolkningens egenskaper er fullstendig avgjørende. Det er ingen tilfeldighet at akkurat vårt sted på jorden bygget denne samfunnstypen – at det finnes forskjeller mellom nasjonenes sosiale systemer indikerer at individer og grupper har mulighet til å påvirke historiens gang, men det skjer som sagt innenfor naturens rammeverk.
«Kapitalen vil senke lønningene, vi må holde dem oppe gjennom fagforeningskamp», kan man høre fra venstresiden. Dette er som det forrige eksempelet kun delvis sant, og mangler dessuten kontekst. En kjøper av arbeidskraft vil naturligvis betale så lite som mulig for et utført arbeid, mens en selger vil få så mye betalt som mulig. Under lønnsforhandlingene går man naturligvis utifra dette når det forhandles. Problemet er at støtten som finnes for å opprettholde lønningene på flere måter undergraves av masseinnvandringen.
For det første øker tilbudet på arbeidskraft hele tiden. Dette innebærer at flere konkurrerer om samme jobb, hvilket i en markedsøkonomi fører til lavere lønninger. Historisk har man motvirket dette med tariffavtaler – arbeidskjøperne vil ikke betale prisen som selgerne krever for en gitt jobb, hvilket betyr at disse ikke arbeider, men går på NAV. Flere ville garantert fått jobb dersom lønningene kunne senkes grenseløst, da tidligere ulønnsom produksjon ville bli lønnsom, men vi har historisk sett valgt å ikke akseptere dette. Prisen for denne modellen øker dog veldig raskt når de arbeidsløse blir flere, noe som skjer i og med masseinnvandringen. Systemet trues av kollaps når færre skal betale for flere.
For det andre er ikke arbeidskraften homogen. Tidligere har nordmenn og andre europeere dominert det norske arbeidsmarkedet. Masseinnvandringen fører til at arbeiderne blir stadig mer heterogene når det kommer til IQ, språkkunnskaper, utdannelse, arbeidsmoral og mange andre egenskaper. At det har vært mulig å utjevne prisen for arbeidskraft med tariffavtaler kommer av at de som arbeider kan forventes å produsere liknende resultater – fordi de har ganske like egenskaper. Dette er ikke et veldig stort skritt fra markedsøkonomiske prinsipper, men det blir desto større når f.eks. nyankomne somalier skal ha samme lønns- og tariffavtale som nordmenn. I Sverige er det verdt å understreke at staten har forsøkt å påvirke arbeidskjøperne ved å senke arbeidsgiveravgiften for nyankomne innvandrere for å på denne måten gjøre deres arbeidskraft billigere enn svenskenes. Det innrømmes implisitt at innvandrernes arbeid er mindre verdt.
Hvis man vil holde seg til noen korte punkter burde følgende være gode:
- Innvandringen kommer til å overbelaste velferdsstaten.
- Innvandringen kommer til å senke lønningene.
- Innvandringen kommer til å gi kapitalen fritt spillerom (se ovenfor).
- Den nordiske modellen er unik for nordboere.
- Vi ofrer våre egne svake grupper ved å «hjelpe alle».
Dette fører til at nasjonalsosialisme blir nødvendig for å sikre velferden. Vi må bevare vår befolkning for å kunne beholde og videreutvikle vårt samfunn i en retning som er gunstig for hele folket. Å tro at samfunnet vårt vil fortsette å være en nordisk velferdsstat når befolkningen vår byttes ut er naivt.
