HISTORIE Den 7. mars 1785 blir øya Saint-Barthélemy en svensk koloni. Saint-Barthélemy er en grunnstein i «den svenske slavehandelen», men hvor utbredt var den egentlig?
De siste årene har «den svenske slavehandelen» blitt et begrep i politikken og massemedia. Sosialdemokraten Hillevi Larsson har foreslått en minnedag i Sverige, tidligere integrasjons- og likestillingsminister Nyamko Sabuni har fremfor FN talt om «Sveriges delaktighet» i den transatlantiske slavehandelen og Miljöparti-medlemmet Gustaf Fridolin har laget dokumentaren «Vår mørke historie» som ble vist på Bonnier-kanalen TV4.
Hensikten med at dette gjøres til politiske spørsmål i riksdagen, FN og massemedia er å fremkalle skyldfølelse hos nordboere for urett som skjedde for århundrer siden. Målet med det hele er at denne skylden skal tvinge oss til å akseptere dagens masseinnvandring og multikultur.
«Den svenske slavehandelen» lever fortsatt – i massemedias verden – og artiklene som skrives om denne delen av Sveriges historie er ofte meget overdrevne eller uriktige. For eksempel skrev Bilan Osman den 2. mars 2014 en artikkel om at svensker er rasister, hvor han spredte uriktigheter som at «Sverige spilte en stor rolle i den transatlantiske slavehandelen».
For i virkeligheten var Sveriges innblanding i den transatlantiske slavehandelen minimal. Den var så liten at databasen Trans-Atlantic Slave Trade Database ikke engang omhandler Sveriges del separat.
Ifølge forskere ved Emory University, som utførte den til nå mest detaljerte kartleggingen av slavehandelen, skal bare 10 svenske slavetransporter har forekommet mellom 1600- og 1800-tallet. Ifølge samme kartlegging skal sammenlagt 34 941 slavetransporter ha forekommet over Atlanterhavet. Den svenske regjeringen har regnet antall svenske transporter til 50. Dette innebærer at de svenske transportene utgjorde enten 0,2 promille eller 0,14 prosent av samtlige transporter.
Den eneste kolonien som Sverige hadde i en lengre periode var på den lille karibiske øya Saint-Barthélemy. Øya, som er omtrent like stor som Lidingö, hadde blitt kolonisert av franskmennene og havnet i svensk eie i 1784 (den ble formelt overtatt av Sverige i 1785). Den svenske kongen Gustav III undertegnet en traktat som innebar at Sverige fikk Saint-Barthélemy og at Frankrike kunne lagre varer tollfritt i Göteborg.
Det var ikke en veldig god handel. Saint-Barthélemy er en av de minste øyene i Karibien og mangler ferskvann og dyrkbar mark. Simon Bérard, den svenske generalkonsulen i den franske byen L’Orient, skrev:
Den [Saint-Barthélemy] er en meget ubetydelig øy, uten strategisk posisjon. Den er veldig fattig og tørr, med en spesielt liten befolkning. Bare salt og bomull produseres der. En stor del av øya utgjøres av sterile klipper. Øya har ikke ferskvann; alle brønnene på øya har bare brakkvann. Vannet må importeres fra nærliggende øyer. Det finnes ingen veier noe sted.
Øyas havn var det eneste som kunne brukes, og de fleste slavene arbeidet dermed som havnearbeidere. I løpet av kort tid begynte svenskene på Saint-Barthélemy å bygge veier og infrastruktur rundt havneområdet. Byen Gustavia (som muligens var en utvidelse av den franske byen Le Carénage) ble bygget av kong Gustav III. Gustavia finnes fortsatt, og har 2 300 innbyggere.
På øya ble det snakket engelsk og fransk (som i dag), og lovene ble skrevet på fransk eller engelsk. På det meste var det 2 000 faste slaver på øya. I 1 819 bodde det 4 587 personer på øya, hvorav 2 849 var fargede. Av disse 2 849 var 2 033 slaver, og resten frie menn.
I 1785 ble øya deklarert som frihavn, og handelen ble drevet av Det svenske vestindiske kompaniet. Initiativtakeren til kompaniet var forøvrig, ifølge C. Vilhelm Jacobowsky i boken «Göteborgs Mosaiska Församling 1780–1955», jøden Simon Abraham. Jacobowsky skriver i sin bok hvordan Abraham «den 24. september 1731 ble ansatt som det nyopprettede Ostindiske kompaniets mekler og var også initiativtaker til det svenske vestindiske kompaniet». Således var en transatlantiske slavehandelen også for «svensk» regning ledet av jøder. Denne detaljen forekommer dog ikke når massemedia skriver om svenskenes delaktighet i den transatlantiske slavehandelen.
Misforhold fra slaveeiere forekom, selv om det var sjeldent. Forskeren Fredrik Thomasson har fått tak i 1 000 rettsprotokoller fra årene 1785–1820 som hovedsakelig omhandler piskeslag for forskjellige lovovertredelser. Selv om slaveri kan betraktes som ondt i seg selv (men som på denne tiden hverken svensker eller hvite var alene om) var tilværelsen på Saint-Barthélemy ikke spesielt farlig. Ifølge Thomasson finnes det eksempler på noen få slaveeiere som gikk over streken (og ble dømt for det). SVT skriver at «de verste skrekkeksemplene på barbarisk behandling av slaver har Fredrik Thomasson ikke funnet», hvilket kan tolkes som at intet anmerkningsverdig skjedde.
Saint-Barthélemy ble solgt tilbake til Frankrike i 1878.
