HISTORIE Den 24. februar 1889 ble Carl-Ernfrid Carlberg født. Han var en av den svenske nasjonalsosialismens store frontfigurer.
Carl-Ernfrid Carlberg ble født den 24. februar 1889 som yngste sønn av en av datidens mest fremtredende eiendomsbesittere og grossister, Gustav Carlberg. I 1908 studerte han ved Östermalms läroverk (en videregående skole i Stockholm), ble reserveoffiser ved Kungliga Göta livgarde (et svensk infanteriforband) i 1910, og avla ingeniøreksamen ved Chalmers i Göteborg i 1912.
I 1912 ble de olympiske leker (OL) avholdt i Stockholm, og der var Carlberg med i turntroppen som tok OL-gull. Frem til 1920 var han en av bærebjelkene i KFUMs turntropp. I løpet av disse årene tok han initiativet til «Gymnastikkens dag». Carlberg var en ivrig forkjemper for en sunn kropp og sjel, som man fikk av gymnastikken.
Med årene videreutviklet Carlberg tankene sine, og i 1928 grunnla han Gymniska Förbundet (gymnastikkforbundet) og utgav den kunstnerisk illustrerte tidsskriften «Gymn» (1928–32). Gymniska Förbundet og dets tidsskrift virket som en motvekt mot den åndsfattige ukepressen. I annonseringen av «Gymn» kunne man lese: «Lær å kjenne deg selv og ditt land, din rase og dets kultur gjennom Gymn».
Med «gymn» mente Carlberg at et «harmonisk, viljesterkt og edelt menneske i allmennhet, og spesielt det som strever etter å personlig manifestere det gymnastiske idealet». Gymniska Förbundets motto var «Helse-Karakter-Skjønnhet» og de strebet dessuten etter et harmonisk kvinneideal.
I 1930 startet han i tilknytning til Gymniska Förbundet bokforlaget Svea Rike, hvis oppgave var «fri nasjonal opplysning». Dette forlaget utgav gjennom årenes løp en mengde skrifter og bøker om forskjellige aktuelle emner: Jødedom, kommunisme, nasjonalsosialisme, religion, rase osv. Han åpnet i begynnelsen av 30-tallet også en bokhandel i Stockholm, hvor blant annet Einar Åberg jobbet.
Utover bøker og skrifter solgte bokhandelen bordflagg, ornamenter, partimerker m.m. Samtidig var Carlberg også Sveriges representant for NSDAPs hovedorgan «Völkischer Beobachter», og senere ansvarlig utgiver av «Bildtidningen Signal», en meget profesjonell tidsskrift for sin tid.
I 1933 skjenket Carlberg sin landeiendom Lillsved på Värmdö til Svenska Gymnastikförbundet, for opprettelsen av en gymnastikk-folkehøyskole; den første av sitt slag i Sverige. I egenskap av donator ble Carlberg medlem av skolestyret, men ble senere utsatt for injurier og ble presset bort av en gruppe gode «demokrater».
Lillsved fungerer fortsatt idag som et sted for utdanning, blant annet for idrettspedagoger, personlige trenere m.m. Svenska Gymnastikförbundet eier det fortsatt, men Carlberg har blitt fullstendig strøket fra dets historie. Ingen steder i lokalet finnes det noe som erkjenner eller takker mannen som gjorde denne virksomheten mulig. Imidlertid står det utenfor på eiendommen et solkors som ble reist i 1937 på oppdrag av Carlberg.
Men Carlberg var ikke bare generøs mot Svenska Gymnastikförbundet. Han medvirket også i 1932 til den store carlberg-donasjonen til Uppsala universitet – 350 000 kroner – for opprettelsen av et professorat i idéhistorie. Så selv om Carlberg var velstående var han ikke egoistisk og gjerrig, noe som fremtiden ville vise.
Den 17. september 1934 stiftet Carlberg Samfundet Manhem. Virksomheten bestod av forelesninger og filmvisninger. Derfor hadde de et forelesninginstitutt og en filmforening med navn Stockholms filmstudio. Forelesninger ble arrangert to ganger i uken, og filmvisninger minst ti ganger i året. Disse aktivitetene skjedde i Stockholm på Odengatan 42 og ble kalt for Manhemssalen.
Til forelesningene var alle velkommen, men til filmvisningene var det kun medlemmer som hadde adgang. Målet med disse var ifølge Carlberg: «For å opplyse almenheten om hvordan patriotiske svensker ser på kulturen og de viktigste inn- og utenrikspolitiske problemene», samt «rydde veien for de sammenslutninger, presseorganer m.m. som på den politiske arenaen arbeider for en nasjonal, svensk samfunnsendring og folkevekkelse».
Samfundet Manhem bedrev denne virksomheten frem til høsten 1944, og totalt ble over 400 forelesninger arrangert. Noen av foreleserne var Von Born, Per Engdahl og Gunnar Prawitz, men også Carlberg selv hold flere forelesninger. Noen av emnene som ble tatt opp var: «Rase og Historie», «Front mot jødeveldet», «Hitler og kulturen» m.m. Samfundet Manhem var ingen eksplisitt nasjonalsosialistisk organisasjon, men var åpen for alle nasjonale strømninger. For eksempel fantes det fascister og folk fra Per Engdahls organisasjon Sveriges Nationella Förbund med i Manhems styre.
Carlberg ble selv tidlig inspirert av nasjonalsosialismen og var en stor beundrer av Adolf Hitler. Han var en stund medlem av Nationalsocialistiska Arbetarpartiet (NSAP) som var ledet av Sven-Olov Lindholm. Til forskjell fra mange andre forble han tro mot sine idealer også etter Tysklands nederlag. Han hadde frem til sin død et eksemplar av Hitlers Min Kamp på sitt skrivebord, og sa følgende ord om ham og Mussolini noen år etter nederlaget:
Jeg beundret og beundrer fortsatt disse geniale sosiale reformatorenes storartede nasjonale gjenoppbyggingsarbeider. Jeg fornekter ikke dette og angrer det ei heller. Jeg står fast ved min mening og tar konsekvensene.
Dikt var noe Carlberg brukte mye i sitt forfatterskap, og han gav ut flere diktsamlinger: «Gymniska sånger» (1930), «Lys Fylgia» (1946), «Under Karlavagnen» (1951) og «Sikta mot stjärnorna!» (1958). I 1934 oversatte Carlberg boken «Hitler» av Dmitrievsky til svensk. Han avsluttet boken et dikt som han hadde skrevet selv:
Hell, Hitler, du gudasände,
av mörkmakten lyst i bann!
Hell, härman, som hjulet vände,
då Mordokai ryckte ann!Din Kärlek skall heligt brinna,
högt, högt över ingenmansland
Och Ariens kämpar finna
i solkorsets tecken varann!
Ved Tysklands sammenbrudd våren 1945 medvirket Carlberg helhjertet både tidsmessig og økonomisk til opprettelsen av Hjälpkommittén för Tysklands Barn (HTB). Han påtok seg selv den krevende posten som komiteens sekretær og måtte utstå mye pressehets. Men komiteens virksomhet var suksessfull og frem til årsskiftet 1958/59 hadde hjelpesendinger til en verdi av over 42 millioner kroner blitt samlet inn; en svært stor sum på denne tiden.
Han var også med og finansierte et prosjekt for å samle sammen det nasjonale materialet som var igjen i Tyskland, for å redde det fra seiersmaktenes ødeleggelse, og klarte på denne måten å bevare en stor del kunnskap til kommende generasjoner. En stor del av dette materialet tok Carlberg over til Sverige. Han finansierte hjelpeaksjoner for soldater i Waffen-SS slik at de kunne finne en trygg havn, samt hjalp svenske frivillige i Waffen-SS økonomisk etter krigen. Han brukte med andre ord sin rikdom på å gjøre godt.
Carlberg fortsatte sin opplysningsvirksomhet også etter krigen og grunnla en ideell stiftelse – C.E. Carlbergs Stiftelse. Dens hovedoppgave var «fri samtidshistorisk forskning og opplysning». Det var i og med denne virksomheten at han i 1957 slapp en skrift ved navn «Några synpunkter på vad som hänt och händer i världen» som berørte visse spørsmål angående jødedommen. Denne skriften ble deretter sendt til omkring 200 personer. Dette førte til at Carlberg ble tiltalt og dømt for rasisme (hets mot folkgrupp). Dommen ble seksti dagsbøter på 250 kroner hver. Carlbergs forsvar under denne rettegangen var ganske enkelt: «I alle tilfellene er opplysningene i skriften sanne og kan derfor ikke i noen av delene klassifiseres som ærekrenkelse».
Carlberg hadde som allerede nevnt store økonomiske midler, og ved grunnleggelsen av C.E. Carlbergs stiftelse donerte han et grunnbeløp på 100 000 kroner samt lot stiftelsen disponere lokaler på Birger Jarlsgatan 23 i Stockholm i opp til ti år etter hans død. Han donerte også en stor boksamling til stiftelsens bibliotek.
Carl-Ernfrid Carlberg var virkelig en sann idealist og brukte sine økonomiske midler til å spre sine idealer og for å hjelpe mennesker. Han er utvilsomt et sant forbilde. Han gikk bort i 1962 og følgende skrev Göran Oredsson i sin nekrolog:
Carlberg var en sann venn av ALLE patriotiske bestrebelser og gav rikelig sin støtte. Dette førte til motstanderens konstante hets mot hans person. Knappest én hetsreportasje har motstanderen presentert, uten å fremstille Carlberg som grunnen til hver eneste nasjonale bevegelse eller nasjonale avis.
