YTRINGSFRIHET Ytringsfrihetskommisjonen som ble oppnevnt i 2020 har gitt en utredning om sitt syn på blant annet hatefulle ytringer, utskjelling av offentlige tjenestemenn og organisasjonsforbud.
En kommisjon ble oppnevnt den 14. februar 2020 med oppdrag om å gå gjennom ytringsfrihetens stilling i Norge på nytt som følge av digitaliseringen og den øvrige samfunnsutviklingen siden 1999 da den forrige ytringsfrihetskommisjonen la frem sin utredning.
Kommisjonen har gått gjennom den ofte kritiserte paragraf § 185 i straffeloven, på folkemunne kjent som rasismeparagrafen, og foreslår at andre ledd endres til «Med hatefulle ytringer menes ytringer som grovt nedvurderer menneskeverdet til noen på grunnlag av deres […]», alternativt til «En ytring regnes som hatefull når den på kvalifisert krenkende måte fremmer hat eller forfølgelse mot, oppfordrer eller slutter seg til integritetskrenkelser mot, eller grovt nedvurderer menneskeverdet til noen på grunn av deres […]». Med dette vil man gjøre bestemmelsen mindre uklar. I tillegg ønsker kommisjonen at saker om hatefulle ytringer i større grad sendes til konfliktrådsbehandling eller møtes med pålegg om sivile forebyggende samtaler med en rådgiver i kommunen, slik man i dag reagerer ved narkotikabruk.
Kommisjonen har også sett på spørsmålet om et forbud mot rasistiske organisasjoner og kommet frem til at man ikke ønsker å innføre et slikt forbud. Den mener at det blant annet ville stride mot Grunnlovens forbud mot forhåndssensur og med øvrig tradisjon i norsk strafferett, der man utgår fra skadefølgeprinsippet. Den nordiske motstandsbevegelsen ble i denne forbindelse nevnt som eksempel på en organisasjon som er blitt forbudt i utlandet etter en slik type bestemmelse. Organisasjonen ble forbudt i Finland etter en hetskampanje fra media hvor organisasjonen ble anklaget for å være ansvarlig for dødsfallet til en kriminell rusmisbruker som hadde havnet i klammeri med noen aktivister uken før, hvorpå han havnet i bakken. Man mente at organisasjonen brøt med god skikk ved å tildele den involverte aktivisten en hederspris for hans langvarige arbeid i organisasjonen og for å ha stått gjennom hetsen.
Når det gjelder utskjelling av offentlige tjenestemenn anbefaler kommisjonen at ordlyden «skjellsord eller annen utilbørlig atferd» erstattes med «grovt krenkende ordbruk eller atferd», og påpeker at paragrafen ofte rammer mennesker i sårbare situasjoner som reagerer mot inngripen fra det offentlige.
Desinformasjon er et annet tema som kommisjonen har tatt for seg. Kommisjonen advarer mot innføring av lover som regulerer sannhet slik flere andre land har, og påpeker at det ofte ikke finnes noen fasit på hva som er sant. Kommisjonen viser til det russiske forbudet mot spredning av falske nyheter om det russiske militæret, og peker på at loven umuliggjør sannferdig rapportering om Ukraina-konflikten i media. I Tyskland og en rekke andre land er det dessuten ulovlig å stille seg kritisk til idéen om det såkalte holocaust. Det eksisterer allerede lover som dekker mulige skadefølger av feilinformasjon, i form av muligheten til å gå til ærekrenkelsessøksmål, og straffebud som rammer oppdiktede anklager, bedrageri og terror. Det er også vanskelig å forestille seg hvordan man kan få bukt med utenlandske psykologiske operasjoner ved hjelp av lovregulering uten å samtidig ramme nordmenns ytringsfrihet. I stedet anbefaler kommisjonen opplæringstiltak som for eksempel kan skje i regi av bibliotekene, regulering av sosiale medieplattformer, mer offentlig innsyn og mer forskning på desinformasjon.
Hele utredningen kan leses her, hvor kommisjonen også tar for seg emner som identitetspolitikk, kanselleringskultur, scenenekt, ytringer på internett, kunst, satire og journalistikk.
