FRILUFT Her følger en omfattende og beskrivende personlig reportasje fra en av deltakerne.
Den nordiske motstandsbevegelsen arrangerte igjen en ekskursjon til Jotunheimen nasjonalpark i Norge, kjent for sitt storslåtte fjellandskap, sine eldgamle isbreer, sine heftige klipper og fjelltopper, samt et uforutsigbart værforhold hele året. Gruppen, som bestod av medlemmer og sympatisører, satte som mål å erobre to topper over 2 200 m i løpet av to dager, et mål som viste seg å være mer utfordrende og strevsomt enn forventet, spesielt for de som ikke har tidligere erfaring med lignende ekspedisjoner.
Vi ankom Jotunheimen sent torsdag kveld etter en lang kjøretur i sterk sommersol. Da vi kom inn i denne nordiske alpine enklaven og begynte å stige i høyden, sank temperaturen og luften ble kjøligere og renere. I ca 1 200 m høyde, i sentrale Jotunheimen, var kjøreturen vår over og vi slo leir ved en innsjø som så ut til å fungere som et reservoar for det kalde og krystallklare vannet som fosset ned fra fjellet, før den strømmer med ukontrollert kraft ut i en dyp kløft og ned til slettene nedenfor, hvor den har gitt liv til de utrettelige norske bøndene siden deres forfedre bestemte seg for å pløye disse ugjestmilde landene for århundrer siden.
Vi sov godt da vi visste at værforholdene for morgendagen ville være gunstige, uten stekende sol eller kraftig regn. Vi håpet bare at fjelltoppene ville være fri for skyer når vi nærmet oss toppen.
Tidlig neste dag var gruppen klar til å dra. Vi kunne allerede se målet vårt for dagen: den svimlende toppen av Store Smørstabbtinden på 2 208 meter, fri for skyer! Campingplassen vår lå i en liten slette, både langt og under platåene vest for fjellet og fra vår posisjon var kun toppen synlig. Vi studerte kartet og ble enige om en rute som ville omgå de veldig bratte og farlige delene, men som ville legge til noen ekstra kilometer til turen vår.
Vi fulgte den mektige fossen opp til det første platået hvor vi kunne utforske landskapet bedre – og for et landskap det var! På vår høyre side kunne vi se høye og vertikale klipper som støttet de østlige grensene til Smørstabbsbreen og genererte mange spektakulære fosser som forsynte fossen vi fulgte fra begynnelsen. Foran oss sto Smørstabbtinden massiv, stolt, tidløs og likegyldig for oss som så ut som dverger omgitt av kjemper!
Vakre, bratte og utilgjengelige klipper (for dårlig utstyrte amatørfjellklatrere som oss selv) kobles til den høyeste toppen (målet vårt) – med sylskarpe fjellklipper i sør. I nord bøyer fjellet seg i mer jevne, snødekte topper som vi måtte gå rett nedenfor for å nå det siste flate området før den siste stigningen til toppen. Vi tok turen langs den samme elven til vi endelig nådde kilden, fjellsjøen ved foten av Leirbrean-breen.
Denne isbreen er virkelig ekstraordinær. Breen henger ned en halvsirkelformet klippe, og klatrer til nesten 2 000 meter, rett under fjelltoppen vår, og utstråler en fascinerende blåaktig farge. Kaldt, avsidesliggende, ugjestmildt og magisk, det strekker seg som et hav av is rundt Smørstabbtinden og har kun en relativt liten og bratt, steinete sti til toppen. Bresjøen var helt islagt og hele landskapet var strødd med store øyer med sensommersnø som vi måtte krysse mange ganger og som ble bredere og lengre etter hvert som vi kom høyere opp.
Orienteringsevnen vår ble satt på prøve da vi måtte endre rute flere ganger for å unngå lumske kryssinger over bekker som har fylt seg opp mye med mye regn og brevann. Snødekte flekker undergravd av vann som strømmet under dem – som vi kunne høre, men ikke se – og som lett kunne ha kollapset av vekten vår. Etter hvert som vi klatret høyere ble landskapets vidstrakte ensomhet tydelig for oss.
Veien var for lengst borte fra vårt syn. Det var ingen stier, men sporadiske steiner, klønete bygget av turgåere som kunne gi en grov orientering. Men til ingen nytte for oss, da de vanlige veiene fortsatt var blokkert av vann og snø og nye måtte bygges. Det var ingen hus, ingen mennesker, ingen tegn til sivilisasjon så langt øyet kunne se. Terrenget var fullt av svarte og grå steiner i alle størrelser og fasonger, brutt av hvite snøflekker, noe som ga oss litt lindrende komfort når vi krysset dem fordi de var mye mer behagelige å gå på.
Utallige små og store bekker overførte vann fra de snødekte toppene og isbreene gjennom dette marslandskapet ned til lavlandet, uforutsigbart og konstant flytende.
En uhyggelig, mystisk stillhet dominerte landskapet, forsterket av det fantastiske synet av gigantiske vertikale topper som reiser seg rundt oss. Til tross for all sin kraft og dramatiske nøysomhet, inspirerte fjellene oss med en følelse av trøstende stillhet og rolig årvåkenhet som er umulig å beskrive med ord eller fange i et bilde. En sann pilegrimsreise til den siste boligen for de Nordiske gudene.
I løpet av noen timer nådde vi endestoppet før toppen. En flat del av klippen mellom toppen vår og nabofjellet. Vi tok en pause for å trekke pusten, hvile bena, fokusere sansene og planlegge den siste oppstigningen. Toppen av Smørstabbtinden reiste seg nå som et mytologisk monument 200 meter over oss. Denne forbløffende pyramideformasjonen kan bare bestiges på nordsiden. Mot vest og øst er det nesten loddrette klipper mange hundre meter høye fra breene nedenfor og sørsiden, nesten like bratt, fører til neste topp (Sokse 2 189m) via en bokstavelig talt sylskarp åsrygg passende kalt «Kniven».
Den eneste veien opp til toppen ville tilby oss det som var for meg den mest spennende delen av turen vår, klatring! En bratt vegg, ca 150 m høy, ruvet foran oss som ville kreve gode klatreferdigheter, balanse og mestring – og selvfølgelig bruk av begge hender. Det er den typen klatring som er på grensen til teknisk klatring, litt brattere og det ville vært umulig å klare seg uten tau, seler og annet fjellklatreutstyr. En skikkelig utfordring som ville teste oss både fysisk og mentalt. Vi presset på med fokus og utholdenhet og kom oss trygt og fornøyd opp til toppen!
Noen hundre meter av en mildere stigning skilte oss nå fra toppen, nå skyldtes det hele været. Å komme til toppen i en tåkesky er for farlig for slike skarpe, smale og lumske fjelltopper. Orientering er nesten umulig hvis du ikke kjenner området som håndflaten din, stein for stein, ellers kan risikoen for å gå seg vill og gå ned på feil side være det siste du gjør. Vi var bekymret. Under vår klatring kunne vi se mørke skyer dekke toppen. En bitter skuffelse tok overhånd. Har vi kommet helt hit bare for å gå glipp av toppen?
Nei! Den første i vår gruppe bar på armene de rette symbolene som ser ut til å tjene som en seremoniell nøkkel i disse fjellene. Gudene som vokter toppene gjenkjente dem og slapp oss gjennom. De mørke skyene forsvant og den strålende solen lyste opp på toppen. Vi var der!
En behagelig bris kjølte ned våre overopphetede kropper og utsikten fra toppen var mildt sagt fantastisk. Umulig å fange i et bilde og meningsløst å beskrive med ord. Du må være der for å forstå.
Nedstigningen av den vertikale veggen var farligere enn oppstigningen. Gruppen holdt seg rolig og gikk ned uten problemer eller ulykker. Ingen støvler eller hender mistet grepet og ingen steiner falt på hodene våre. Da vi gikk bort fra pyramiden, endret været seg og regnet begynte å falle. Gudene ga oss vinduet vi trengte, men det var det.
Under resten av turen ville vi «nyte» bittert fjellvær. Regn, tåke og gråhet. Vi planla ruten nedover på nytt fordi vi kunne se et kryss over en elv som vi hadde unngått under oppstigningen. Den var brattere, men mulig, og sparte oss for et par harde mil. Resten av veien var lang, men trygg og forutsigbar. Vi var fornøyde med suksessen og ingenting annet betydde noe. Vi studerte landskapet en gang til og prøvde å ta det inn og etse det inn i minnet, både utsikten og følelsene det vekker, uforglemmelig!
Noen timer senere var vi i leiren vår. Hviler, spiser og forbereder oss på vårt neste eventyr dagen etter da vi skulle bestige Galdhøpiggen som på 2 469 meter er den høyeste toppen i Norden.
Neste morgen spiste vi en rask frokost og kjørte til målet vårt, fjellhytta under Galdhøpiggen. Denne turen ville være mindre utfordrende og eventyrlig, men mer fysisk krevende siden stigningen er ca. 1 400 m sammenlignet med ca. 1 000 m dagen før.
Skandinavias høyeste fjell tiltrekker seg mange besøkende og de konvensjonelle veiene til toppen kan godt besøkes. Å møte fargerike folkemengder er ikke det vi lette etter i fjelleventyret vårt, og det kan nesten forgifte opplevelsen. Derimot setter vi pris på friluftsmennesker som oppsøker fjellet og heller vil svette og stønne i de bratte bakkene i Jotunheimen av grunner vi deler, enn å «hvile» og «slappe av» nede på viddene fra sine livsrutiner.
I tillegg inneholder det å bestige det høyeste fjellet i nord en ideologisk og åndelig symbolikk som fremkaller en uforklarlig tiltrekning for å erobre den hellige toppen, lik vår innsats for å erobre oss selv og våre individuelle og felles mål.
Med disse tankene i hodet og blandede følelser begynte vi reisen. Veien til toppen er nesten en endeløs oppoverbakke med varierende terreng som vil utfordre selv de best trente. De første 700 meterne av stigningen var vanskelige mens man gikk i sikksakk på svært ujevne og bratte stier som førte bort fra den trange dalen nedenfor med moderat klima og landskap, opp til de første snødekte bakkene og isbreene i fjellet toppet av Galdhøpiggen.
Så fort vi kom inn i det mer alpine miljøet snudde været. Skyer og tåke blokkerte utsikten og resten av dagen kunne vi bare nyte korte glimt av de spektakulære toppene, fjellryggene, klippene og isbreene som dominerer hjertet av nasjonalparken. Den begrensede utsikten har imidlertid sine fordeler. Når skyer og tåke blokkerer horisonten og alt du ser utover noen hundre meter er hvithet, vendes fokuset innover. Du kan bedre kjenne rytmen til kroppen som sliter i oppoverbakke, du kan konsentrere deg om pusten din, observere og kontrollere fysiologien din mer effektivt.
På samme måte forvandles sinnet – i fravær av kraftige ytre stimuli – innover deg, til en tilstand av våken meditasjon som er utmerket til å kontemplere og filosofere over små og store saker som forvirrer ens tanker. Mens vi kjørte videre viste terrengets ujevnhet seg nok en gang, akkurat som dagen før. Et fremmed og eldgammelt landskap hvor ingenting vokser, fylt med steiner brutt i alle mulige størrelser og former av vekten av de eldgamle isbreene som ble værende i Jotunheimen lenge etter at de trakk seg ut av Skandinavia. Et landskap som er i stadig endring av kraftige fossefall og enorme snømengder som faller hver lange vinter.
Snødekte bakker, som vi måtte krysse mange ganger, minnet oss om at sommeren egentlig aldri kommer til Jotunheimen og at forholdene her er styrt av et strengt mikroklima som er spesifikt for området og uavhengig av været og årstidene nedenfor. Vi hadde sol, regn og snø – alt i løpet av få timer, og da været endret seg raskt, slet vi med å holde en stabil stemning i oss.
Veien til Galdhøpiggen er veldig spektakulær. Vi passerte to topper over 2 000 m som sto som landemerker på vei opp, kryssende åser hvor den ene siden var en nesten vertikal klippe hundrevis av meter høy og vi brukte hendene på de vanskeligste områdene. Stien var godt merket og orientering var aldri noe problem selv når vi ikke kunne se mer enn 30 meter foran oss. Vi kunne kjenne at vi nærmet oss toppen, men hver gang vi kom til slutten av synet i den skyete tåken foran, dukket det opp en ny skråning og etter hvert som spenningen, forventningen og frustrasjonen økte, så vi endelig det lille «monumentet» som markerte toppen.
Gjengen samlet seg, håndhilste og gratulerte hverandre med en vellykket og trygg oppstigning, stemningen var god da vi alle var fornøyde med vår lille prestasjon. Ruten ned var begivenhetsløs, under lignende værforhold og lettere, for nå kunne vi nesten løpe ned, skli i snøbakkene med letthet, komfort og et stort smil om munnen.
Som jeg skrev tidligere, tiltrekker Galdhøpiggen mange besøkende i sommersesongen og vi kom over noen veldig interessante grupper mennesker.
Vi så småbarnsfamilier, 5–10 år, som kom seg helt til toppen. Steg for steg, stødig og sakte, i regn og snø, presset de fantastiske ungdommene seg opp og klatret med hender og føtter over steiner som vi bare skulle gå over. Vi hilste og gratulerte, både foreldre og barn, for deres forbløffende innsats, glade for at det fortsatt er familier som oppdrar unge vikinger, til tross for degenerasjonen og fristelsene i mellomlivet nedenfor.
Vi møtte en gruppe tenåringer som eskorterte sin modige venn som gikk helt til toppen på rulleskøyter bare for moro skyld, som en personlig utfordring. Noen synes kanskje dette er litt dumt, men jeg kan ikke annet enn å beundre utholdenheten og tålmodigheten til denne høflige unge mannen. Dyder som er ekstremt sjeldne i disse dager, spesielt i ungdom. Vi vet at han kom til toppen, og hvis han leser dette, gratulerer vi ham nok en gang og inviterer ham til å bli med oss!
Vi så idrettsutøvere konkurrere i et fjellultramaraton. Løpet startet ved seterhytta i Glitterheim på 1 384 moh, opp til toppen av Glittertinden på 2 452 moh, ned til dalen på 1 111 moh, opp til toppen av Galdhøpiggen på 2 469 moh, ned til dalen igjen på 1 111 moh og opp til et platå kl. 1 841 m! Vennligst les dette igjen så du forstår hvilken stor prestasjon dette er! Disse fantastiske mennene og kvinnene løp og kjempet opp og ned fjellene med uovertruffen styrke og utholdenhet som virket nesten overmenneskelig. En ekte elite av idrettsutøvere som driver en sport for adelen.
Fjellområdet Jotunheimen er et spektakulært monument av genuin nordisk natur. Det fysiske og mentale inntrykket det gjorde på meg ligner på bildene min fantasi skapte i hodet mitt da jeg først leste de unike norrøne mytene. De norrøne gudene og heltene kunne bare vært født i dette landskapet, og selve landskapet gjenspeiler alle deres kvaliteter og krefter. Det er rent, fiendtlig, dramatisk og fryktinngytende. Kaldt, uforsonlig, skremmende og storslått.
Å være der justerer tankegangen din og en primitiv, eldgammel og nesten hellig bevissthet dukker opp. En bevissthet sløvet av de endeløse tankene som ofte overvelder sansene våre, men som nå vekkes igjen av den magiske kraften til disse isolerte fjellene. Ingen andre steder i Skandinavia er den nordiske sjelen mer presist tilstedeværende i landskapet, og intet annet landskap kan bedre tilskrive den rike, dype og komplekse helheten i begrepet nordisk. Vi følte oss hjemme!
Kuriosa om Sagasøylen
Det enestående søylemonumentet Sagasøylen strekker seg 34 m opp i himmelen (en av de høyeste i verden) utenfor Elvester hotell, midt i hjertet av Jotunheimen nasjonalpark. Monumentet ble skapt av den kjente norske billedhuggeren Wilhelm Rasmussen, som vant kommisjonen utstedt av den norske regjeringen i 1926, og konkurrerte mot blant andre Gustav Vigeland. Det skulle være Norges nye nasjonalmonument og skulle plasseres utenfor Stortinget. Rasmussen var professor i skulptur ved Statens håndverks- og kunstindustriskole fra 1921 til 1945 og var en av de siste store mesterne i europeisk klassisk romantikk.
Han var også en engasjert nasjonalsosialist og medlem av Nasjonal Samling. Han sonet en fengselsstraff for forræderi etter slutten av andre verdenskrig. På den tiden var monumentet fortsatt uferdig og ble kastet på et slags lager i Oslo, henlagt til glemsel på grunn av skaperens politiske og filosofiske verdensbilde. Eierne av Elvester hotell har vært ivrige kunstsamlere og etter å ha gjenoppdaget deler av søylen i Oslo, restaurerte de monumentet og plasserte det på den nåværende plasseringen i 1992.
Søylen gjenspeiler sentrale deler av Norges historie. Toppen krones av kong Harald Hårfagre, symbolet på overgangen fra et splittet land til en samlet nasjon. Vi tenker at det er det moderne Oslo og landets storting som ikke fortjener monumentet, og ikke omvendt. Den nåværende plasseringen av dette forbløffende kunstverket, omsluttet av de storslåtte norske fjellene, er ideell og passende for formålet det ble skapt for og symbolikken det bærer på. Det vil ta sin rettmessige plass i Oslo sentrum igjen når landet gjenoppdager og gjenerobrer idealene og ånden som monumentet står for.
