FRANKRIKE Emmanuel Macron har overlevd nok et valg, men til hvilken pris?
Mens mange av oss sannsynligvis ble skuffet over Emmanuel Macrons relativt komfortable seier forrige søndag viser en nærmere undersøkelse av den politiske situasjonen i Frankrike at det fremdeles er mye å glede seg over.
Først og fremst var det en uventet, men gledelig, overraskelse at jøden Éric Zemmours forsøk på å splitte den nasjonalistiske bevegelsen i Frankrike, for å hindre Marine Le Pen i å nå andre runde i presidentvalget, endte opp med å bli fullstendig mislykket. Nøyaktig hva som forårsaket Zemmours kollaps i meningsmålingene etter å ha nytt en dominerende posisjon i flere måneder er vanskelig å si, men kan sannsynligvis i stor grad tilskrives Zemmours nyliberale økonomiske tendenser, i motsetning til Le Pen, viss økonomiske plattform er langt mer populistisk. Den økonomiske usikkerheten som har kommet som følge av Covid-, og Ukrainakrisen ser dermed ut til å ha reddet Le Pen, som i sin tid som leder av det tidligere «Front National» (nå «Rassemblement national») lenge fremmedgjorde sin egen grasrot takket være overdreven moderasjon. Slik ting står nå ser det ut som om Zemmours forsøk på å erstatte den tradisjonelle nasjonalistiske bevegelsen i Frankrike med en falsk bevegelse i Trump-stil ikke kommer til å ta av.
Som et direkte resultat av at Zemmour mislyktes i å hindre Le Pen i å nå presidentvalgets andre runde ble den forskansede politiske eliten nødt til å sette alle kluter til for å sikre seieren for systemkandidaten Macron. Dette inkluderte ekstrem og til tider nærmest hatefull retorikk rettet mot en alt i alt temmelig veik og moderat nasjonalist, inkludert betegnelsen av Le Pen som en «nyfascist», beskyldinger om lojalitet til Vladimir Putin og Russland, offentliggjøringen av en bedragerietterforskning mot Le Pen av et EU-byrå bare dager før valget, og sist men ikke minst uttrykt støtte til Macron, ikke bare fra majoriteten av de andre kandidatene, men også CRIF, den største jødiske organisasjonen i Frankrike.
Denne overveldende samlede fronten var i stand til å flytte velgerbasen på det meste ti prosentpoeng i Macrons retning, hvilket setter spørsmål ved om Macron kunne ha vunnet over en smartere og mer karismatisk kandidat enn Le Pen. Ved valgdagens slutt var fremdeles 42 % av velgerne villige til å stemme på kandidaten som nærmest er betegnet som en nazist av de hysteriske massemediene. Dette viser enorm framgang med hensyn til utvidelsen av meningskorridoren for ideer øremerket «ytre høyre» i Frankrike, ikke minst takket være Zemmours feilslåtte sabotasjeforsøk, som i etterkant gir inntrykk av et jødisk selvmål.
Videre markerte valget den offisielle bortgangen til både republikanerne og sosialistene, hvorav begge kandidatene fra de to tradisjonelle bærebjelkepartiene, republikanerne og sosialistene, ble fullstendig utradert. I norsk sammenheng ville dette tilsi et valg der hverken Arbeiderpartiet eller Høyre hadde den minste sjanse for å sikre statsministerposisjonen.
Den femte franske republikken er, i likhet med alle sine forgjengere, døende. Macron, dog seirende for øyeblikket, befinner seg fremdeles i en legitimitetskrise og kan ikke unnslippe det faktum at to tredjedeler av velgerne hans stemte MOT Le Pen, ikke FOR ham. Som et resultat av dette er det usannsynlig at han vil klare å sikre mer enn en pluralitet for partiet sitt i det forestående parlamentariske valget, hvilket vil være ensbetydende med en skjør koalisjonsregjering i en tid av enestående kaos for Frankrike og EU.
Under disse omstendighetene er det langt fra sikkert om Macron, som allerede har blitt konfrontert av en rekke opptøyer i sin tid, kan overleve dette på sikt. Hva som vil komme etter ham ligger i hendene på den nasjonalistiske bevegelsen i Frankrike, som har et desperat behov for en ny leder.
.JPG){kind=link}