HISTORIE En svensk hær under general Carl Gustaf Rehnskiöld vinner en knusende seier over en dobbelt så stor saksisk/russisk hær ved Fraustadt den 3. februar 1706.
Den store nordiske krig hadde herjet i seks år. Danmark ble slått ut fra krigen allerede det første året. Den svenske hæren under Karl XII hadde vunnet store seire mot de fiendtlige troppene blant annet ved Narva, Düna og Kliszów.
Etter de svenske seirene i Polen hadde August II blitt avsatt fra den polske tronen, og den svenskvennlige Stanislaw Leszczyński hadde blitt valgt til konge over Polen. August II hadde dog ingen planer om å gi opp tronen så lett. Høsten 1705 møttes August og den russiske tsaren Peter I for krigsråd. Det ble lagt opp planer om å fra to kanter knuse den svenske hovedhæren som befant seg i Polen.
En hær fra Saksen skulle gå inn i Polen for å forene seg med den saksiske hovedhæren under August selv. Den russiske hovedhæren skulle samtidig gå inn i Polen fra Livland, og sammen skulle de forente hærene knuse de svenske styrkene.
Innledning
Så fort den russiske hovedhæren gikk inn i det svenskkontrollerte Polen, handlet Karl XII raskt. Med 20 000 soldater går kongen mot Grodno hvor den russiske hæren ble stengt inne. August II kommer seg imidlertid unna med en større styrke bestående av hovedsakelig kavaleri. Fra Saksen kommer general Johann Matthias von der Schulenburg med en hær på over 20 000 mann. I denne hæren er det også et russisk hjelpekorps på 6 000 soldater.
For at de saksiske hærene skal kunne forenes må Schulenburg først ta seg forbi general Carl Gustaf Rehnskiöld, som med et svensk korps på omkring 12 000 soldater forsvarer grensen mot Schlesien. Schulenburg krysser grensen til Polen og inntar en sterk forsvarsposisjon.
Rehnskiöld innser at den fiendtlige stillingen er for sterk for et angrep, og lurer derfor sakserne til å tro at han slår retrett. I sin dagbok skriver han: «Så bestemte jeg meg for å trekke meg tilbake til Fraustadt med tanken å lure fienden til meg, bort fra hans fordelaktige posisjon, innbillende ham til å tro at jeg var i full retrett.»
Den svenske hæren, bestående av 10 bataljoner (3 700 mann) infanterister og 37 skvadroner (5 700 mann) kavaleri og dragoner, inntar tidlig om morgenen den 3. februar stridstillinger på et åpent felt øst for Fraustadt. Da Schulenburgs utkikkere innser at den svenske hæren overhode ikke er på flukt får de hastverk tilbake til sin leder.
Raskt beordrer Schulenburg sine styrker til stridstillinger. Han plasserer sine over 30 bataljoner infanterister mellom de to byene Röhrsdorf og Geyersdorf, som fungerer som ekstra beskyttelse for flankene. De russiske soldatene i Schulenburgs hær beordres til å vende frakkene sine, slik at svenskene ikke skal se hvor de svakere russiske troppene finnes. Schulenburg plasserer sine 4 000 ryttere til å beskytte flankene. Som ekstra forsvar bygges det lettere festningsverk og artilleriet, bestående av 32 kanoner og 50 mørser, stilles opp.
Den svenske slagoppstillingen er formert på klassisk vis, med hoveddelen av infanteristene i sentrum og kavaleriet på flankene. Like etter klokken 07.00 om morgenen setter Rehnskiöld den svenske hæren i bevegelse.
Slaget
Det svenske kavaleriet starter med en sirkulær manøver for å slå ut de få saksiske rytterne. Den svenske venstreflanken tvinges under fremrykkingen til å krysse en frossen sjø, der både ryttere og hester har vanskeligheter med å holde balansen på isen. De saksiske garderegimentene som venter på den andre siden ler og håner svenskenes ferd over isen. Når de svenske rytterne vel kommer over isen går de umiddelbart til angrep og etter flere angrep knuses den saksiske venstreflanken og rytterne flykter.
Oberst Ernst Detlof von Krassow leder 12 skvadroner kavaleri på den svenske høyreflanken. De saksiske kavaleristene har akkurat bevitnet sine kameraters flukt på venstreflanken, så da Krassow angriper behøves det ikke fektes spesielt hardt for å få sakserne til å flykte.
Samtidig som kavaleriet angriper flankene har det svenske infanteriet avansert mot fienden. Under kraftig artilleriild avanserer det svenske infanteriet sakte men sikkert mot de fiendtlige linjene. Når de begynner å nærme seg fienden avfyres muskettsalver og kartescher fra sakserne. Svenskene fortsetter fremover uten å vike for den drepende ilden.
Når svenskene står på 30 meters avstand og de kan se «det hvite i fiendes øyne» avfyrer de en muskettsalve, som på den korte avstanden får en fryktelig effekt. Så drar soldatene sine sverd og ruser de siste meterne mot fienden og hugger løs med blanke våpen.
Kavaleriet på flankene forfølger fienden en lite stykke før de vender og stiller seg opp for å angripe den saksiske hæren bakfra. De russiske bataljonene på høyre vinge viker seg raskt og flykter. Det gjenstående saksiske infanteriet befinner seg nå under angrep fra alle kanter, og på kort tid sprenges også disse stillingene og hele Schulenburgs hær var på vill flukt.
Etterspill
Det svenske kavaleriet forfulgte nådeløst fienden og gikk meget hardt på de flyktende saksiske og russiske soldatene. Da dagen var over hadde 7 300 saksere/russere mistet sine liv. Ytterligere 7 900 ble tatt til fange. Den svenske hæren tapte omtrent 400 soldater. Krigsbyttet etter slaget ble regnet til 71 faner, 11 000 gevær, 11 000 sverd samt hele det saksiske artilleriet.
Seieren ved Fraustadt var en av de mest knusende seirene under hele den store nordiske krig. Ifølge enkelte historikere er også seieren ved Fraustadt et skoleeksempel på den klassiske knipetangsmanøveren, som Hannibal brukte mot romerne ved Cannae år 216 f.Kr.
Da August II og Peter I fikk høre om den svenske seieren ved Fraustadt innså de at situasjonen ved Grodno var håpløs. Den russiske hæren flyktet snart fra Polen og tok seg med store tap tilbake til Ukraina. Like etter seieren ved Fraustadt innledet August II fredsforhandlinger med Sverige og i september samme år ble freden underskrevet i Altranstädt.
