Vår venn Staten

NORGE Arjuna kommenterer PSTs siste trusselvurdering og stiller spørsmålet for de som ikke har tilgang til pressekonferanser: «Hva er egentlig truslene til Folket?».

Regimet i Oslo, ved frimurer, overvåkningssjef og kriminell våpenbesitter Hans Sverre Sjøvold, har igjen vist seg for folket og kommet med sine profetiske formaninger. Som et skogsmurmeldyr som hver vår spår været i USA og Canada velger Sjøvold av grunner som ikke er kjent av andre enn regimet selv å meddele nasjonen hvilke trusler de anser som mest fremtredende det inneværende året. Hvilke strategiske motiveringer som ligger bak å gå ut med slik informasjon kan man for øvrig bare spekulere i.

Nytt i år var fokuset på det overvåkningssjefen kaller «antistatlig aktivitet», noe som skal spesielt henvise til motstandere av og motstandsformer til ulike tiltak av den statlige og kommunale pandemihåndteringen. I følge overvåkningssjefen så føler staten seg truet av en udefinerbar kraft som da næres blant annet av motstand mot vaksinepass og nedstengninger.

Folket derimot har ingen mulighet for pressekonferanser, ingen mulighet til å uttrykke sin bekymring om hva det anser som sin største trussel. Er det russere? Virus? Eller kanskje det er mer prosaisk: en tiltagende fremmedgjøring i en stat som ikke representerer dens befolkning, en menneskefiendtlig entitet som passiviserer og eksisterer kun i og for seg selv? En kald struktur, som moderne arkitektur, som kun inspirer til apati og handlingslammelse? Ulike regjeringskonstellasjoner som i statskapitalismen og globalismens navn er uvillige til å gjøre noe med konsum- og kraftprisene og sender regningen til befolkningen for et «grønt skifte»? Ulike regjeringskonstellasjoner som i statskapitalismen og globalismens navn angriper alt utenom de sentrale strøk og byene? For hvilken stat ønsker vel å ta viljen til handling fra folk? En stat med legitimitet i folket og moralsk integritet har uansett ikke noe å frykte og vil i stedet oppfordre til en kritisk befolkning med vilje til handling. Vi kan bare spekulerer også her. Vi har ikke tilgang til slike plattformer. Michel Houellebeck får være vår samtidige temperaturmåler og vårt popkulturelle talerør, mens Vaclav Havel («The Power of the Powerless: Citizens Against the State in Central-Eastern Europe») får være vår moderne, politiske referanse, mens vi supplerer med allmenngyldige Alexis de Tocqueville som i sin «Om demokratiet i Amerika» skriver:

Jeg skal forsøke å spore de ulike kjennetegnene som despotisme kan manifestere seg på i verden. Det første man blir slått av i sin observasjon er den utallige mengden mennesker som uten stans kjøper og konsumerer de små og ubetydelige gledene som de fyller sine liv med. Alle er de, i det de lever hver for seg, en fremmed for skjebnen til de andre; hans barn og hans venner er for ham hele menneskeheten. Når det gjelder resten av hans medborgere så er han nær disse, men han ser de ikke; han rører dem, men han føler de ikke; han eksisterer bare i seg selv og for seg selv alene; og selv om han skulle ha familie så har han på alle måter mistet sitt land.

Over denne typen mennesker står en veldig og vaktsom makt som alene har tatt på seg å sikre disse menneskene deres tilfredsstillelse og å vokte deres skjebne. Denne makten er absolutt, hurtig, regelmessig og mild. Det kunne sammenlignes med autoriteten til en forelder hvis målet var å forberede menneskene til voksenlivet; men denne makten søker tvert i mot å holde de i en evig barndom: den er fornøyd så lenge menneskene uttrykker at de er fornøyde, gitt at menneskene ikke tenker på noe annet enn nettopp å uttrykke at de er fornøyde. En stat og myndighet arbeider gjerne hardt for en slik befolkning, men den velger å være den eneste som bringer denne følelsen og den eneste som skal dømme denne følelsen; den sørger for deres sikkerhet, planlegger og sørger for nødvendigheter, legger til rette for nytelse, tar seg av deres vanligste bekymringer, gir råd til industrien, regulerer arvelovene og bestemmer fordelingen av arv: hva står da igjen om ikke å også spare de for å tenke og spare de for alle livets problemer for øvrig?

Derfor forsøker den hver dag å gjøre menneskets frie vilje mindre nyttig og mindre utbredt; den tilviser viljen stadig snevrere rom og kår og tar etter hvert viljen fra mennesket selv. Likhetsprinsippet har beredt mennesket for disse tingene; det har gjort at mennesket kan utså dette og til og med se på det som en fordel.

Etter slik å ha fortløpende tatt hvert medlem av samfunnet i sitt mektige grep og formet ham som den selv vil, så tar denne allmektige kraften og strekker sin arm over hele samfunnet. Den dekker overflaten av samfunnet gjennom et nettverk av små og kompliserte lover og regler, korte og uniforme, som selv de mest kreative sinn og energiske karakterer ikke kan trenge igjennom for å heve seg over mengden. Menneskets vilje blir ikke knust, men bløtgjort, knadd og formet; mennesket er sjelden tvunget til å handle, men de er hele tiden forhindret fra å handle. En slik makt ødelegger ikke, men den forhindrer eksistens; den er ikke tyrannisk, men den legger press på, den trøtter ut, den slukker og den bedøver et folk, til hver nasjon er redusert til noe på nivå med en flokk av engstelige og hardtarbeidende dyr, hvor staten og myndighetene blir hyrden.

Vaclav Havels essay «The Power of the Powerless» kan leses HER, og en gjennomgang av «Professor Jelkington» kan høres på Youtube.