HISTORIE Den 1. februar 1713 skjedde det som på svensk kalles for «Kalabaliken i Bender», da Karl XII sammen med et førtitalls karolinere holdt stand mot en rasende mobb bestående av omkring sekshundre tyrkere.
Etter det bitre nederlaget i Poltava år 1709 hadde Karl XII med deler av sin hær retirert inn i Det osmanske rike for å søke allierte i kampen mot Russland. Bender tilhører idag Moldova, men på denne tiden kontrollerte Det osmanske riket Bender, og det var her svenskene slo seg ned og arbeidet frem til denne hendelsen.
Det osmanske rike var vennligstilt ovenfor Sverige, og i disse så Karl XII en mulig forbundsfelle i kampen mot Russland. I begynnelsen var tyrkerne en god alliert, og i Den russisk-tyrkiske krig, som pågikk mellom 1710–1711, ble Russland drevet tilbake til Tsar Peter den store led et fullstendig nederlag i Slaget ved Prut. Den osmanske storvesiren, Mehemed Baltadsji, sluttet imidlertid fred med Russland i juli 1711, til Karl XIIs store fortvilelse.
Samtidig ble det ført en politisk krig i Europa. Karl XIIs fiender forsøkte med politisk press å overtale makthaverne i Bender til å avvise Karl XII slik at han kunne tas til fange. Dette lyktes delvis, og den 1. februar angrep en osmansk styrke på omkring sekshundre mann de svenske befestningene i Bender.
På veldig dårlig tid klarte svenskene å bygge improviserte forsvarsverk og forsvarte seg deretter lenge og vel. Da tyrkernes mål var å fange Karl XII levende måtte de først ta seg gjennom svenskenes forsvarsverk og så forbi Karl XIIs karolinere, noe som viste seg å være lettere sagt enn gjort. Kongens svar til tyrkerne var at de ikke ville gi seg frivillig, «for nå er det tid for å fekte, ikke å prate»
Akkurat hva som hendte denne dagen er relativt uklart, og det er også kanskje derfor det kalles akkurat «kalabaliken» i Bender. Kalabaliken er et tyrkisk ord for folkesamling, men som på svensk også betyr forvirring, uorden og trengsel. Det som derimot er det klart at de førti svenskene med Karl XII i spissen i lang tid holdt stand mot de angripende tyrkene som åpnet ild med kanoner og mørser. Da de stridende var såpass nærme hverandre at sverd kunne brukes sies det at mange tyrkere forsøkte å ta seg frem til kongen, men ble drept i fonner av hans veldisiplinerte karolinere. Kongen selv skal også ha drept et stort antall fiender.
Til slutt ble dog den voldsomme numeriske overmakten for mye. Karl XII ble tatt til fange, men utvisningen ble stoppet og kongen ble i stedet ført til Demotika, nær Adrianopel, hvor han var til han fikk tillatelse til å forlate landet den 20. september 1714.
Den 11. november samme år kom Karl XII til Stralsund, som på denne tiden var kontrollert av Sverige. Karl XII tilbrakte en tid i Stralsund, og da byen ble beleiret året etter ledet kongen selv forsvaret. Etter en lang og vedvarende beleiring var alt håp ute og den 12. desember forlot Karl XII Stralsund og seilet over havet til Skåne. Daget etter ble Stralsund tvunget til å kapitulere.
Karl XII var nå tilbake i Sverige etter meget lang tid. Stockholm så han imidlertid aldri igjen før sin død i 1718.
