MOTSTANDSBEVEGELSEN Den danske redesjefen Jacob Vullum gir sin første uttalelse etter å ha sonet ferdig sin fengselsdom.
For akkurat over åtte måneder siden forlot jeg midlertidig kampen, familien min og hverdagslivet mitt for å sone en fengselsdom for et lovbrudd jeg ikke var involvert i. Jeg ble nylig løslatt og er nå hjemme igjen med familien min som en sterkere og visere person.
Les mer: Uttalelse om danske medlemmer som ble dømt for hærverk på gravstein
En ting du blir mer årvåken på i fengsel er systemets paranoia overfor nasjonalsosialisme og de som ofrer seg for den nasjonalsosialistiske saken. Før min dom en gang var påbegynt avslørte systemets paranoia seg: Normal praksis ble omgått for å plassere meg i et lukket fengsel i stedet for et åpent, selv om lukkede fengsler vanligvis er ment for langtidsfanger som soner mer enn fem år.
Umiddelbart etter min ankomst ved Kragskovhede Fengsel i Nord-Jylland ble jeg informert om dommen min og fortalt at jeg ikke burde forvente å slippes ut på permisjon eller prøve, hvilket igjen indikerer systemets paranoia når det gjelder nasjonalsosialisme. Kriminalomsorgen og politiet var også av den mening at det ville være altfor farlig om jeg var på frifot og i stand til å radikalisere hvite ungdommer, så de bestemte at i stedet for å sone i fire måneder fulgt av prøvetid, ville jeg låses inne i alle åtte månedene.
Det var akkurat på grunn av systemets paranoia overfor nasjonalsosialismen og radikalisering at flere uvanlige tiltak ble truffet under min fengsling. Kriminalomsorgen plasserte meg, på ordre fra PET (Danmarks sikkerhets- og etterretningstjeneste), i en nesten fullstendig svart avdeling i fengselet, hvor en annen hvit mann og jeg måtte sone med 10 rasefremmede. Hvorfor ville en sjef i en organisasjon som søker å deportere majoriteten av rasefremmede fra de nordiske landene bli plassert med et i overkant høyt antall slike folk? Fordi PET vil det på den måten, var svaret fra kriminalomsorgsstaben.
Kanskje de ville at jeg skulle innse at arabere og afrikanere egentlig er bra folk å tilbringe tid med, eller at jeg ville brytes ned, putte halen mellom bena og be om adgang til PETs «avradikaliserings»-EXIT-program og forlate kampen. Ikke noe av det skjedde dog. Når noen står fast ved sine synspunkter – både i forhold til seg selv og sine fiender, sterk i troen på at nasjonalsosialismen må vinne, og vil vinne, hvis hvite skal ha en fremtid – utstråler det styrke. I mitt tilfelle sørget det for at PET gav opp sine avradikaliseringsforsøk, og at de rasefremmede respekterte min standhaftighet, på tross av det faktum at jeg ikke skjulte Motstandsbevegelsens poliser angående repatriering fra dem.
Min fengsling med rasefremmede passerte uten problemer, men det var like fullt velkomment da jeg ble flyttet til et annet fengsel omtrent fire måneder underveis i soningen. Om dette var på grunn av mangel på plass eller fordi det var enklere for kriminalomsorgen og PET å overvåke meg i et nyere fengsel, vet jeg ikke. Uansett ble jeg flyttet sørpå til Enner Mark Fengsel. Her viste systemets paranoia seg igjen, idet alle bøkene jeg hadde brakt med meg fra Kragskovhede ble konfiskert. Et mønster trådte frem hvor kriminalomsorgens ene hånd ikke visste hva den andre gjorde. Selv forsøket på å isolere meg fra andre hvite mislyktes, idet jeg endte opp i en helt hvit avdeling i Enner Mark Fengsel. Om systemet hadde vært bekymret for radikaliseringen av andre hvite, hadde de nå åpenlyst skutt seg i foten.
Under flere samtaler med mine nye midlertidige bofeller ble jeg møtt med utbredt enighet angående nasjonalsosialismen og det nasjonalsosialistiske statsbegrepet. Nesten alle jeg snakket med var også dypt bekymret over folkeutbyttet og LHBT-agendaen.
Jeg lærte dog at en sann forståelse av nasjonalsosialismen krever en personlighet fundert i verdier som sjelden finnes i det moderne mennesket. Kan noen som moderne menneske, med et moderne sett med forgiftede verdier, bare kalle seg nasjonalsosialist og forvente å være i stand til å forandre verden? Eller kan bare en bevegelse av sanne nasjonalsosialister med sine instinkter intakt bære frem denne kampen for skjebnen vår?
Motstandsbevegelsen understreker ofte tre idealer: troskap, ære og styrke. Men forskjellige folks forståelse av et begrep som ære avhenger av deres eget verdisystem. Noen menneskers ære er forbundet med liberale verdier, mens nasjonalsosialisters ære er forbundet med det nasjonalsosialistiske verdisystemet. For nasjonalsosialisten betyr ære troskap til de idealer som for ham er naturlige og som har sikret hans folks velstand og storhet gjennom historien. Når han handler i forhold til disse idealene, tilnærmer nasjonalsosialisten seg hvert spørsmål i livet med ære som målet – det er det som skiller oss fra det «vanlige» moderne mennesket, og de som kun kaller seg nasjonalsosialister.
Vel så farlig som det pågående folkeutbytte er det hvite samfunnssjiktet som ikke innser at det ledes av fremmede idealer. I mine samtaler med mine medfanger, lurte impulser om eskapisme, individualisme og anarkisme bak deres innsikter om folkeutbyttet – fremmede instinkter i et forgiftet moderne sinn.
Jeg har nå blitt løslatt fra fengselet etter å ha tjent min fulle dom, og har på mange måter vendt tilbake til «friheten» som en sterkere person. Jeg brukte tiden min til å lese Alfred Rosenbergs «Myten om det 20. århundret», så vel som hans politiske dagbok; jeg lærte forskjellige maskinferdigheter på fengselsverkstedet; jeg forbedret fysikken min på gymmen. Men min største innsikt var det enkle erkjennelsen at ingen kan vinne sin frihet mens de ledes av fremmede idealer. Vi må individuelt og kollektivt legge vår ervervede smålighet bak oss og strebe etter høyere idealer – en bedre moral for det utrolige folket vi naturlig er.
Erkjennelsen om at så mange er så langt borte fra vår sanne moral som nordiske mennesker vil medføre en økt fokus på troskap, ære og styrke – både utadvendt og innadvendt – idet jeg gjenopptar mitt arbeid i Den nordiske motstandsbevegelsen.
Hill seier!
/Jacob Vullum
