7. oktober og Israels globale drapsvirksomhet

KOMMENTAR Det er gitt løfter fra Israels høyeste politiske sjikt om å eliminere «de ansvarlige» – uansett hvor de er i verden. Historien gjør en slik ambisjon trolig – og vitner om alle de 100 prosent ikke-involverte som vil bli berørt.

Når det gjelder hvem som er Hamas-tilhengere og hvem av dem som kan holdes ansvarlig for angrepet på Israel sørfra den 7. oktober i fjor, har Israels styrende politiske klasse et inkluderende syn. Samtidig er det garantert at bare «de skyldige» vil bli «straffet». Til det maksimale og uansett hvor i verden de prøver å gjemme seg. Er ikke dette store ord? Tvert imot, på en måte er de ikke tilstrekkelig store, for historien viser at helt andre folk enn de som angivelig er ansvarlige, vil lide.

– Europeere er vant til at Israel kommer og dreper terrorister, påminnet Yaakov Peri, tidligere leder av Israels sikkerhetspoliti Shin Bet og journalist i Politico, hvor skribenter i sin tur trekker leserens oppmerksomhet til en tidlig kveld i januar, da en drone krasjet inn i en fleretasjes bygning i den sørlige Beirut-forstaden Dahiyeh, og erstattet noen leiligheter med et stort gapende hull.

Blant de som døde var en viss Saleh Al-Arouri, nestleder i Hamas’ politiske byrå og en av grunnleggerne av dets væpnede fløy. Han var også Hamas’ øverste militære sjef for enheter basert på Vestbredden – og mest bemerkelsesverdig, ifølge den israelske regjeringen, var han «en sentral planlegger» av angrepet på Israel fra Gazastripen 7. oktober i fjor.

Mark Regev, en rådgiver for Israels statsminister Benjamin Netanyahu, inntok i en uttalelse til journalister i Tel Aviv ti dager etter Dahiyeh-angrepet en offensiv holdning og lovet at dette bare var begynnelsen på utbredt gjengjeldelse med sikte på å straffe «alle i Hamas’ kommandostruktur som er ansvarlige for massakren den 7. oktober». Han forsikret videre at «vi vil nå dem» og at «rettferdighet vil skje».

Enda raskere på ballen enn statsministerens rådgiver var imidlertid sjefen for Mossads etterretningstjeneste, David Barnea, som dagen etter Al-Arouris død kunngjorde at hans byrå står klar til å «gjøre opp regnskap en gang for alle med de ansvarlige for Hamas-angrepet i fjor høst». Han la til at vi «må holde morderne som invaderte Gazas grenseområde den 7. oktober i fjor ansvarlige – sammen med aksjonens ordregivere og planleggere».

München 1972 og videre

Ok, men ingen har vel sluppet unna det faktum at fiendtlighetene mellom Israel og nabolandet Syria har vært mye høyere opp gjennom årene? Og at angrepet kan føre til eskalerende regionale konflikter har blitt behørig påpekt i flere medier.

Mossad-sjef Barnea fortsatte sin kommentar, levert dagen etter Hamas-sjefen Al-Arouris død, med følgende ord:

– Det vil ta tid, akkurat som etter massakren i München. Men vi skal få tak i dem – uansett hvor de er.

Lesere av tilstrekkelig høy alder og med tilstrekkelig god hukommelse vil her innse at advarselen som nettopp er utstedt, neppe bare er rettet mot nabolandene til Israel som f.eks Libanon, og advarselslisten er heller ikke fullført ved at for eksempel Tyrkia og Qatar blir lagt til den.

– Det tok oss mer enn 10 år å bli kvitt alle menneskene som planla München-massakren, men vi fikk dem, og vi må gjøre det samme med de som står bak 7. oktober, understreket den ovennevnte tidligere hemmelige politisjefen Peri i Politico, og sa:

– Vi skal nå dem, og de vet det.

Og gitt hvordan Israels drapskampanjer har utspilt seg i moderne tid, vil selv flertallet av individer uten noen involvering i den jødiske statens agenda bli «nådd» og drept. Et kort tilbakeblikk kan her være på sin plass.

Den første moderne israelske hevn-drapskampanjen begynte for et halvt århundre siden under ledelse av Israels daværende statsminister Golda Meir. Den var rettet mot de som ifølge den jødiske staten planla og regisserte angrepet på de israelske utøverne og deres trenere under OL i München i september 1972.

Drapet på elleve israelere utført av tilhengere av Svart september-bevegelsen motiverte den jødiske staten til å utvikle en strategi som den i stor grad følger den dag i dag. Det er et innviklet system for distribusjon av agenter over hele verden. Deres oppgave er å gjennomføre likvidasjon av personer som den jødiske staten anser som uønsket.

Hevnprogrammet som nå dukket opp ble utviklet av daværende Mossad-sjef Zvi Zamir, statsminister Golda Meir og hennes antiterrorrådgiver Aharon Yariv, ifølge historikeren Michael Bar-Zohar i France24.

– De to sikkerhetssjefene samhandlet med Meir, forklarer Bar-Zohar. Ville denne kvinnelige lederen virkelig godkjenne jødiske drap over hele verden? Men det var ingen nøling i svaret hennes.

–Ja!

Kort tid etter begynte lederne for Svart september og deres allierte fra Den palestinske frigjøringsorganisasjonen å omkomme under mystiske omstendigheter i Roma, Paris og Kypros. Blant ofrene er tre palestinere, som ble drept i Beirut i april 1973 av en angrepsgruppe bestående av menn i kvinneklær. En av agentene, forkledd med sminke og falske bryster, var den senere statsministeren Ehud Barak, daværende sjef for Sayeret Matkal-enheten – utplassert med oppdraget å drepe Mohammed Youssef al-Najjar, Kamal Adwan og Kamal Nasser.

Lillehammer-saken

På Lillehammer, 110 mil nord for Oslo, henrettet Mossad-agenter i juli 1973 en marokkansk kelner mens han gikk tur i nærheten av hjemmet sitt med sin gravide kone. Han skal ha blitt forvekslet med den såkalte røde prinsen, Ali Hassan Salameh, sjef for Fatahs Force 17-kommandoenhet og operasjonssjef for Svart september. Norsk politi arresterte et halvt dusin Mossad-agenter – men gruppens leder, Michael Harari, klarte å rømme og komme seg hjem til Israel.

Fem år senere beordret en ny statsminister, Menachem Begin, Yitzhak Hofi, Zamirs etterfølger ved roret i Mossad, til å gjenoppta drapskampanjen. Denne gangen, etter fem mislykkede forsøk, lyktes de endelig i å drepe Salameh, den røde prinsen. En massiv bilbombe detonerte da konvoien hans passerte en travel gate i Vest-Beirut nær prinsens leilighet. Etter et kjent mønster drepte eksplosjonen også Salamehs fire livvakter og fire tilskuere, inkludert en britisk student og en tysk nonne – og skadet 18 andre.

Til tross for all sin skruppelløshet, alle ressursene som ble investert og all planleggingen, nådde den jødiske staten her aldri sitt hovedmål, selve hjernen i München, Abu Daoud – selv om den kom rimelig nær. I august 1981 overlevde den jagede fem skudd fra nært hold på en hotellkafé i Warszawa. Dette drapsforsøket, som som vanlig ble utført med total mangel på respekt for de goyim som befant seg der, førte faktisk ikke til et eneste dødsfall.